På et frokostmøte i regi av tenketanken Agenda var jeg nylig vitne til at et helt politisk panel framsnakket det som for få år siden ville vært ren Senterparti-politikk. Alle, Arbeiderpartiet, Kristelig folkeparti og Høyre, ville satse på bonden, melkebonden på Vestlandet såvel som kornbonden på Østlandet. Hva var anledningen? Jo, klimaendringer og folkevandringer har skapt ny usikkerhet. Nasjonal matproduksjon får med ett en betydning som fort kan overskygge den nyliberale troen på at markedet løser alt.

I en verden med globale klimaendringer og folkevandringer er imidlertid ikke en tilbakevending til Senterpartiets jordbrukspolitikk nok. Vi trenger å tenke nytt.

Først må jeg imidlertid gjengi de viktigste poengene fra Agendas frokostmøte. Forskeren Christian Anton Smedshaug fra Agri Analyse var først ute. Han viste oss hvordan hvordan norsk kornproduksjon hadde økt fra 1944 til 1990, for siden å synke. Både økningen og nedgangen er ganske dramatisk: Kornproduksjonen ble fordoblet fra 1944 til 1990, og produksjonen er nå like hurtig på vei til å halveres. Vi blir mer og mer avhengig av importert korn, spesielt soya fra Sør-Amerika.

Den andre forskeren var Jan Ivar Botnan fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Han gjorde inntrykk, og to av hans viktigste poenger er verdt å gjenta.

Fra 1965 til 2006 satset Syria enormt på å dyrke mer hvete, og produksjonen ble femdoblet, fra en til fem millioner tonn pr år. Men i 2007 sprakk boblen, først med et mindre fall, og i 2008 ned til to millioner tonn. Allerede i 2008 kom Syria i gang import av hvete, så bybefolkningen fikk mat. Men mange av de småbøndene som primært dyrket til eget forbruk fikk ikke nok mat. En annen statistisk trend viser hva som skjedde: Fra katastrofeåret 2008 begynner Syrias store antall sauer å synke, fra 23 til 15 millioner dyr på 3 år. Bønder som ikke fikk nok korn til eget forbruk, og til dyrefôr, spiste sin egen buskap.

Deretter søkte opptil 1,5 millioner mennesker fra landsbyene til byene. Der ble de en viktig andel av de demonstrantene som ble møtt av Assads brutalitet.

Hvorfor kollapset avlingene? I stor grad fordi Syria baserte sin hveteproduksjon på å tappe ned grunnvannet. Når tørken kom i 2007 fantes det ikke nok grunnvann igjen til å ta av for vannsvikten. Kollapsen i kornproduksjonen skyldtes altså en lokal, menneskeskapt klimakrise. En ny studie viser så at denne lokale klimakrisen ble supplert av en global klimaendring: Midt Østens tørreste år noensinne, fra 2007 til 2010, ble ekstreme på grunn av menneskeskapte utslipp av klimagasser.

Det andre poenget til forskeren fra FFI var basert på en analyse av den globale avlingssvikten i 2007-2008, som førte til 150 % prisstigning på hvete, 250 % på mais og 200 % på soyabønner. Når matproduksjonen svikter skjer to ting: 1) Prisen stiger kjempefort og veldig mye, lett flere hundre prosent på noen få måneder. 2) Det hjelper ikke alltid med mye penger i et slikt marked, for ulike land setter raskt i verk markedbegrensende tiltak, så som eksportforbud av mat, som de reserverer til egen befolkning. Andre land bruker sin økonomiske eller militære makt til å sikre seg import, uten å la den ellers uangripelige «markedmekanismen» virke. Brede globale erfaringer fra svikt i matproduksjonen viser altså at en sulten befolkningen, ja bare utsiktene til en sulten befolkning, er det det som skal til for at en regjering ser til sin egen befolkning heller enn å se til de nyliberale markedsprofetene.

Sult. Alvoret ség innover forsamlingen, og paneldeltakerne på frokostmøtet virket genuint opptatt av å gjøre noe som ville ha reell effekt. De trodde på det de sa, ganske ulikt det vi ofte opplever i klimadebatter, hvor ellers oppegående politikere kan finne på å si sånne ting som at «vi skal pumpe Barentshavet tomt for olje på en klimavennlig måte».

Er klimadebatten på vei over i et nytt spor, hvor de luftige festtalene avløses av realpolitikk? Kanskje, men paradoksene står i kø, og det er ikke nok å revitalisere det norske landbruket slik vi kjente det: De landbruksarealene som nå gror igjen i Norge fanger store mengder CO2 så lenge de gror igjen. Hvis vi igjen lar husdyr beite ned disse arealene, vil dette gi betydelige klimautslipp. Skal vi sikre vår egen matvaresikkerhet i en varmere verden på en måte som skaper ennå mer varme?

Nei, ikke akkurat, for vi trenger mat og et sted må den dyrkes. Et jordbruk med mer dyr ute på beite kan dessuten gi oss sunnere dyr, bedre dyrevelferd og bedre kjøttkvalitet. Dette vil ikke gi oss mye mer kjøtt og melk, men det vil redusere behovet for import av kraftfôr.

Men allikevel; vi bør la deler av Norge fortsette å gro igjen. Det er ingen grunn til at all mark som en gang har vært dyrket, må forbli åpent landskap til evig tid. Vi kan for eksempel kombinere et styrket landbruk med de nye drivhusene som nå utvikles flere steder i verden: De kan bygges i høyden, med kunstig belysning, og hvis de suppleres med akvarier, så vil fiskene og plantene produsere hverandres næring (med hjelp av diverse mikroorganismer). Med innsalg av de rette plantene og de rette fiskene kan slike systemer til og med produsere maten til fiskene.

Slike drivhus finnes i dag, de kalles «aquaponiske», og små versjoner kan i dag kjøpes til hagebruk, eller til og med til å ha inne i stua. De skaleres også til store hus, som kan bygges nære markedene. Eneste eksterne innsatsfaktoren er strøm. Hvor skal vi få strømmen fra? Bygg et thorium-atomkraftverk inn i fjellet, det lager ikke mer enn litt, nesten ufarlig radioaktivt avfall (det er sant!), og kan levere store mengder ren strøm.

Vanskelig? Ja, men de største hindringene befinner seg i hodene og hjertene våre. Vi kan fø store deler av Oslos befolkning med både grønnsaker og fisk som er produsert innenfor byens grenser. Hvis vi tør å tenke tanken, er jeg ganske sikker på at tekniske utfordringene med å få til dette er mindre enn de utfordringene vi idag tar på strak arm når vi bygger oljeplattformer for Barentshavet.