Norsk Rødt Fe og oppdrettslaksen

20150606_185311Ved lanseringen av Marianne Liens nye bok «Becoming Salmon» ble jeg invitert til å si noen ord om Nork Rødt Fe. Det ga meg anledning til å børste støvet av avhandlingen «Hva er ei ku?» (Hele avhandlingen her), og skrive et lite foredrag om NRF. Det er mange koblinger mellom NRF og den norske opdrettslaksen. Den mest kjente er genetikeren Harald Skjervold, som har fått æren av å designe avlsprogrammet til begge.

Skjervold er den norske landbruksgenetikkens største helt. Han får ofte æren av å være hjernen bak avlen av begge disse husdyrene, og han får æren for å ha utviklet et avsprogram som skapte to svært robuste husdyrraser. De ble robuste, sier man, og man har sikkert rett, fordi man avlet på mange egenskaper samtidig, og derved unngikk de problemene som oppstår når man avler fram en egenskap til det ekstreme.

Det er mye sant i at disse husdyrene har blitt genetisk robuste, og anvendelsen av NRFs avl på lakseoppdrett er beskrevet her: Korleis laksen vart husdyr.

Når noen blir til helter – og Skjervold er en Helt, det er reist en minnestein til ære for ham på Ås – da er det alltid lurt å spør seg hvor mange andre aktører som er skjult i skyggen av bautasteinen. Når vi gjør det med Harald Skjervold og Norsk Rødt Fe, ser vi at hans genetikk bare var et av mange faktorer som som skapte robustheten til denne populasjonen av kyr og okser.

Det er en umulig oppgave å trekke fram alle de aktørene – mennesker, dyr og maskiner – som er skult si skyggen av Skjervolds bauta. Men jeg skal prøve meg med fire punkter. Tre av dem er sosiale/politiske/historiske.

De 3 er av en slik art at de nesten tvang fram Skjervolds genetikk. Når Skjervold begynte sitt teoretiske genetikk-arbeide, i 1954, så var NRF så klar for denne teorien, at om ikke Skjervold hadde formulert den, så hadde noen andre gjort det. Så her er de tre første punktene:

EN: populasjonsgenetikk.

NRF ble stiftet i 1935 som en reaksjon på – og i opposisjon til – den rådende statsstøttede feavlen i Norge. Den rådende avlen anså at lokale såkalt «rene raser» var sunt, og at raseblanding var usunt. Disse lokale rasene var blitt definert av statskonsulenter i feavl. De var byråkratisk skapt, ikke biologisk skapt, og det var avlsbøker og politikk som skilte rasene fra hverandre, ikke dyrenes valg av seksualpartnere. Men så var det sånn at gjennom hele dansketiden hadde norske bønder praktisert sulteforing gjennom vinteren, for å ha så mange kyr som mulig på beite om sommeren. Resultatet var at kyrne hadde skumpet, de største dyrene døde ut, og rundt 1900 var rakk den norske kua budeia til livet. Noen bønder så at i utlandet, Sverige, Danmark, Irland, så produserte kyrne 3 ganger så mye melk som i Norge, og helt fra 1870-tallet hadde rike østlandsbønder på halv-ulovlig vis krysset utenlandsk fe inn i sine besetninger. I 1935 dannet disse bøndene NRF for å kunne gjøre denne krysnings-avlen mer systematisk og offentlig. Statskonsulentene brummet, men NRF fant vitenskapelig legitimitet i den nye populasjonsgenetikken. Denne genetikken oppløste ideen om «rene raser». Raser ble et aggregert fenomen på populasjonsnivå, ikke et fenomen på individnivå. Et av NRFs slagord var at enhver paring er en krysning, fordi på individnivå kan forskjellen mellom individer være større enn den aggregerte forskjellen på populasjonsnivå. I en verden hvor «rene raser» fortsatt legitimerte en spinnvill verdensorden, så forkastet NRF begrepet. Og de anvendte «populasjonsgentikk» først retorisk heller enn avlsmessig, som en motmakt til statskonsulentenes drøm om lokal «renavl».

TO: Tillit.

Skulle NRF drive sin høyt skattede populasjonsgenetikk, måtte de ha to ting: store besetninger for å kunne regne ut god statistisk signifikans, og gode systemer for å hente inn dataene. Dataene tok NRF initiativ til å samle inn ved å være en pådriver for den statlige fjøskontrollen, som den nye Arbeiderparti-staten ville skape, etter krigen. Denne organisasjonen ble imidlertid ikke bygget opp fra bar bakke. Den besto i at man begynte å jobbe for å slå i sammen de mange kontrollagene i Norge. I 1948 var det nesten 800 av dem.

Det første kontrolllaget ble stiftet i 1898, etter dansk modell. 13 bønder i Fjære ved Grimstad gikk sammen om å lønne en agronom 100 kroner i året pluss gratis kost og losji. Hans oppgave besto i å reise fra gård til gård, sove over på gården, for å samle inn økonomisk relevante data om driften. Dataene skulle så systematiseres og deles med alle. Bøndene kunne da lære av hverandre, ved å se hva slags innsats i form av arbeid, fôr og avlsokse som ga uttelling i form av melkemengde og dens lønnsomme fettprosent (som ga fløte). Det ligger en ganske stor grad av tillit bak et slikt system, i det at bøndene selv bestemte seg for å dele økonomisk relevant kunnskap, heller enn å bruke kunnskapen til å skaffe seg et konkurransefortrinn i forhold til naboen.

Kontrollagene fikk statsstøtte fra 1901, og allerede ved utgangen av det året var det 60 av dem i Norge. Staten samlet inn tallene, sånn at den lokale kontrollassistenten kunne sammenligne hans eget lags tall med tallene fra andre lag.

Tenk litt på det. Jeg tror det i større grad er sånn at denne tilliten er en forutsetning for sosialdemokratiet, heller enn en effekt av det.

Tre: Struktur-rasjonalisering.

Politikerne i Arbeiderparti-staten ville flytte melk- og kjøttproduksjonene til kysten i vest og nord, og bruke flatbygdene på Østlandet til kornproduksjon. Det var disse bygdene som hadde vært NRFs sentrale område rundt 1950. I vest og nord måtte man legge til rette for at småbøndene fikk mange ben å stå på. De måtte blant annet kunne leve av å både selge melk og storfekjøtt. Ulikt landbruket i de fleste andre europeiske land, kunne man da ikke avle fram en egen kjøttfe-populasjon og en annen melkefe-populasjon. Kua måtte bli en kombinasjonsku. NRF tilpasset seg, og begynte en avl på flere egenskaper, i første omgang melk og kjøtt. De ville jo innta Nord-Norge og Vestlandet, i jakt på en stor populasjon og statistisk signifikans.

Dermed gikk lille NRF inn i bilaterale forhandlinger med hver og en av landets 7 andre avlsorganisasjoner, og i løpet av 15 år tok de opp i seg alle sammen, og ble eneste avlsorganisasjon i Norge. Etter hvert tok også alle institusjonene som hadde kontakt med en NRF-ku del i avlen. Veterinæren, slakteriet, meieriet leverte alle sine data til NRFs sentrale storfedatabase. Og etter hvert ble en rekke helsemål lagt til melkemengde og kjøttfylde. NRF hadde data som gjorde det mulig å avle på mange helsemål, og i den marginale driften til norske småbønder var det like viktig å kutte kostnadene ved sykdom som å heve inntektene ved hjelp av en stordrift – som jo var vanskelig, fordi den brøt med norsk distriktspolitikk.

Så for å oppsummere, de tre punktene:

  1. Populasjonsgenetikk og vitenskapsoptimisme som et alternativ til ideologiske rene raser.
  2. Muligheten for storstilt informasjonsinndriving gitt kontrollagene og den store graden av tillit.
  3. Avl på flere egenskaper møtte den særskilte norske distriktpolitikkens krav.

Så, punkt fire, da, jeg hadde jo fire punkter. Kua selv har jeg kalt det.

Gjennom de siste 9000 årene har mennesket og storfeet funnet ut av det med hverandre. Vi hadde ikke kontrollen, ensidig. Storfeet valgte også mennesket. Dette samlivet består av mer enn en biologisk ko-evolusjon. Når jeg studerte livet i norske fjøs oppdaget jeg at ulike fjøs har ulike fjøskulturer, ulike måter å samarbeide på, som ble reprodusert gjennom sosialisering. Kyrne var alltid med på å skape disse mønstrene av samarbeid. Den store, vitenskapelige avlen av NRF-kyr lar seg gjøre fordi mennesket og dyrene i sammen med teknologien er både effektive og relativt omsorgsfulle med hverandre. Marianne skriver mye om hvordan man på et vis «gjør» effektivitet og omsorg, i det daglige, på et oppdrettsanlegg. Det er kanskje her NRF-kua og laksen ligner mest på hverandre, selv om det å ha omsorg for 50 000 laks i en merd er ganske forskjellig fra det å sette melkeapparatet på en ku. Og selv om man godt kan argumentere for at omsorgen ikke er tilstrekkelig, ut fra et dyreverns-perspektiv, så er det likevel klart at disse store teknovitenskapelige landbrukssystemene ikke utelukkende drives på basis av snever økonomisk rasjonalitet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s