Omtale i Morgenbladet: På tide å legge polariseringen bak oss

«Vi blir daglig minnet om at flere typer kunnskap trengs for å forstå og håndtere verdens kompleksitet», skriver Thomas Hylland Eriksen i et essay i Morgenbladet, og han fortsetter: «Det ville ha vært umulig å iverksette tiltak mot covid-pandemien uten epidemiologisk kunnskap, men bare samfunnsvitere ville kunne snakke presist om de utilsiktede bivirkningene av tiltakene, som depresjoner og tap av sosiale ferdigheter. Klimaendringer og tap av biomangfold kan studeres og måles kvantitativt, men løsningene må være forankret i kunnskap om lokale forhold og stedegne menneskepraksiser.»

Hylland Eriksen har igjen fokuset der vi alle bør ha det, på vår tids største problemer, og på hvordan vi kan jobbe oss ut av dem. I essayet tar han utgangspunkt i den engelske fysikeren og forfatteren C.P. Snows forståelse av «de to kulturer», skillet mellom de humanistiske og de realfaglige vitenskapene, som opptakt til en refleksjon om temaer i min bok om ulvebarna og omsorgens naturhistorie.

Snow skrev om skillet mellom humaniora og realfag allerede i 1959. Siden har dette skillet blitt radikalisert i deler av den akademiske verden, og tatt former av «kriger»: «vitenskapskrigen» på 1990-tallet og «kulturkrigen» de senere årene. Dette er polemiske radikaliseringer som dessverre er en del av vår tid.

Hvis man dykker inn i disse intellektuelle debattene ser den akademiske verden litt trist ut: Noen forskere lager fiendebilder nesten like nidkjært som religiøse fanatikere. Det behøver imidlertid ikke se så dystert ut. Det finnes møtepunker, det finnes de som bygger bro. Det finnes de som aldri aksepterte eller brydde seg om skillet. Vi må bare insistere på at den konflikt-orienterte mediaoppmerksomheten ikke skal få råde. Søker vi nyansene finner vi dem. I Ulvebarna – Omsorgens naturhistorie har jeg forfulgt noen av de fagene, enkeltpersonene og innsiktene som ikke skapte en todelt verden. Det har tatt meg både til forskere som er analytiske, og som deler opp veden, og til forskere som er helthetsorienterte, holistiske.

Man kan lett tenke seg at naturviterne er de analytiske reduksjonistene, for de deler jo verden opp i sine bestanddeler: gener, proteiner, atomer, kvarker. Og så kan vi lett forstå at humanister må være ganske holistisk orientert, for når to tenkende subjekter møter hverandre så vil begge forsøke å fortolke en sammensatt situasjon. Dialogen er derfor alltid formet av en bredere sammenheng, en kontekst, og vi skjønner ingen ting hvis vi ikke begriper denne konteksten.

Men så er det ikke så enkelt, altså ikke så enkelt at naturvitenskapen kan og må være reduksjonistisk, mens humaniora tar seg av helhetene. Langt i fra. For eksempel:

Kybernetikeren James Lovelock kunne vise at hele jordkloden var ett dynamisk system fordi han ikke trodde at skillene mellom jordklodens atmosfære, organismer og steiner var objektive skiller. Disser ulike «sfærene» er kun analytiske inndelinger. Virkningene mellom ulike biter av atmosfære, organisk liv og mineraler, har formet alle disse bitene gjensidig, langt inn i jordens varme indre. Lovelock har fått mye tyn for å kalle jorden for «Gaia» og gi «henne» ganske menneskelige egenskaper. Det har likevel vært en fantastisk oppdagelse for meg at moderne klimavitenskap har bevist at Lovelock har rett. Klimaforskere snakker sjeldent om «Gaia». De snakker om «jordsystemet». Jeg skjønner det, for det skaper mindre fuzz, for å si det sånn. Jeg tror imidlertid vi trenger begge deler, både «jordsystemet» som saklig begrepet, og «Gaia» som mer intuitivt grepet. Vi kan forstå «jordsystemet» med analytiske begreper, men kan la oss gripe av «Gaia». Jorden er så vanvittig kompleks at vi trenger begge deler: Vi bør være både saklige og emosjonelle i vårt forhold til den/henne.

Hylland Eriksen skriver: «Risan gjør det ikke enkelt hverken for seg selv eller leseren. Boken virvler opp en mengde innfallsvinkler, fra teoretisk fysikk og informatikk til kybernetikk, økologi, spillteori og evolusjonsteori.» Det er helt sant! Jeg har brukt åtte år på å skrive boken, og det har ikke vært enkelt. Det er sikkert en munnfull å lese den også. Men jeg har likevel kost meg intenst på veien, og gjort oppdagelser underveis som jeg ikke klarte å la være å tematisere. For eksempel: Jeg oppdaget (for meg selv, sikkert ikke som den første) at det er en sammenheng mellom tre fenomener: 1) økningen i livets kompleksitet på jorden, 2) Gaias økologiske stabilitet og 3) dyr og menneskers frihet. Det er litt komplisert, men helt kort: Økt kompleksitet fremmer både jordklodens stabilitet og mennesker og dyrs frihet. Det tar tid og plass å kunne argumentere for noe sånt. Jeg måtte både skrive om hvordan delfinen Hou i tillitsfullt samarbeid med sin trener, kunne realisere seg selv gjennom en plutselig frigjørende aha-opplevelse. Og så måtte jeg skrive om Gaia og klimavitenskapen. Når skulle jeg gjort det hvis ikke nå? Det er viktig, for vi trenger å ydmykt forstå hvordan vi er en del av et system av guddommelige proporsjoner, samtidig som vi har en frihet, et «handlingsrom», som gir oss et formidabelt ansvar i forhold til henne.

Det er bare å brette opp ermene.

Thomas, tusen takk for en viktig kontekstualisering, og inspirerende refleksjoner rundt boka! Samtalen fortsetter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s