Utdrag fra Morgenbladet:

I amerikanske medier omtales nå den langvarige tørken i det vestlige USA som en «episk tørke». Deler av norsk klimadebatt er imidlertid merkelig teoretisk, som når gass- og oljeprodusenten Equinor bestemmer at de skal bli klimanøytrale i 2050. Det kan man jo tenke seg at de blir hvis all gass og olje som eksporteres bare brennes i store gasskraftverk utstyrt med teknologi for karbonfangst. Storskala karbonlagring er kanskje en fin ambisjon, men også dyrt og ikke noe Equinor kan bestemme seg for å gjøre, for kundene i Europa kan finne på å gjøre noe helt annet.

I Aftenposten i sommer skrev professorene Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen at mennesket fra biologiens side er notorisk korttenkte, selv om det kan gå an å bygge langsiktige institusjoner som kan redde miljøet. Slike løsninger vil kreve at vi avvikler finanskapitalismens kortsiktighet med en ny type «føre var»-tenkning, en som preges av langsomhet.

Jeg tror kanskje de har rett og skal i hvert fall ikke påstå at de tar feil. Det er likevel en ikke-intendert likhet mellom kommersielle Equinor og en slik type kapitalismekritikk.

Foredrag om temaet i Det Norske Videnskaps-Akademi, 8 mars.

Begge partene flytter den store nødvendige forandringen, den som må komme, fra her og nå til en ganske fjern fremtid; et teoretisk mulig, men fortsatt utopisk marked for storskala karbonlagring eller et verdenssamfunn uten en mektig finanskapitalisme.

Selv om både karbonfangst og kapitalismekritikk kan ha mye for seg, tror jeg likevel ikke de vil bidra i særlig grad til den nødvendige klimapolitiske forandringen. Det som er mer håpefullt, om enn mer skremmende, er at vi begynner å se et sammenfall av hva vi – eller i hvert fall noen av oss – mener vi er helt nødt til gjøre for å tilpasse oss klimaendringene her og nå, og hva vi bør gjøre for å bremse disse endringene på lengre sikt. Da kan klimapolitikken bli konkret; ikke ideell, perfekt eller utopisk, men i beste fall effektiv. Det har begynt å skje i kjølvannet av den «episke tørken» vest i USA, og jeg skal droppe de mest spektakulære tallene fra årets ekstremvarme.

Det mest alvorlige med situasjonen i det vestlige USA er at regionen er i ferd med å gå tom for vann, både magasinvann og grunnvann. De samlede vannreservoarene er 50 prosent tømt. Det største reservoaret, Lake Mead, som ligger bak Hooverdammen og som leverer drikkevann til 25 millioner mennesker, hadde i mai bare 37 prosent av vannet igjen, mens den var breddfull i 1998 (i skrivende stund har vannet sunket til 35 prosent). Las Vegas får 90 prosent av drikkevannet sitt derfra. Det kommer nå daglige nyheter i USA om mindre byer og landbruksområder som går tom for vann fordi grunnvannet er tappet ned. De mest slående nyhetene er imidlertid reduksjonen av de store vannmagasinene. Allerede en gang på midten av 2020-tallet kan Lake Mead, som er en kunstig innsjø, nå 875 fots dybde ved Hooverdammen, hvis den fortsetter å synke like fort som den har gjort de siste 22 årene. Da vil vannrørene ut av dammen havne over vannlinjen, slik at det vil komme varme dager hvor det ikke renner vann ut av innsjøen og dermed ikke drikkevann ut av kranene til Las Vegas’ to millioner innbyggere. Med lite vann i magasinene svikter også strømproduksjonen, og det skjer nå: Hooverdammens øverste utløp har stått over vannflaten i flere år, og en av de fire store turbinene står stille i mangel på vann. Turbinene nedenfor den nå 76 prosent tømte Lake Oroville, nord i California, stoppet helt opp nå i august.

Den helt ekstreme varmen som har herjet vest i USA og Canada i år kommer kanskje ikke tilbake neste år, kanskje ikke på mange år. Men spørsmålet er om tørken kommer til å gi seg, og om somrene vil bli normale igjen. Det var vanlig å omtale den ekstremt tørre perioden fra 2013 til 2017 som en «megatørke», som ble avløst av våtere år i 2018 og 2019. En forskergruppe har funnet andre svar: Det vestlige USA er inne i en tørkeperiode som begynte i 1999. Det har vært noen våtere år innimellom, men trenden er helt klar; selv om det har vært variasjoner fra år til år, har megatørken vart i de siste 22 årene. Forskerne fra Universitetet i Columbia har kartlagt tidligere megatørker ved å studere årringer på trær, og finner at slike tørker har forekommet med 300 til 400 års mellomrom. Den forrige og den tørreste, men også den korteste, varte 28 år, fra 1575 til 1603. Men så har forskerne også sett på hvor stor andel av dagens tørke som skyldes de menneskeskapte klimaendringene, og de har funnet ut at dagens megatørke skyldes 47 prosent klimaendringer og 53 prosent tørkesyklus. Den megatørken vi ser nå har altså blitt nesten dobbelt så kraftig på grunn av klimaendringene, og ville ellers vært en moderat tørke.

Klimaendringen er nå eskalerende på en måte som få trodde var mulig for bare ti eller tyve år siden, med unntak av klimaforskere som James Hansen og James Lovelock, som ble ansett som «radikale». Det som er spesielt skummelt i det vestlige USA er ikke bare de ekstreme ekstrem-temperaturene i år. Reduksjonen av Lake Mead de siste 22 årene skyldes sviktende tilsig av vann fra Colorado-elven, som igjen får sitt vann fra Rocky Mountains. De knappe vannressursene skyldes altså ikke økt forbruk av vann, for forbruket av vann i regionen har sunket de siste 20 årene, siden mange effektive vannsparende tiltak allerede har blitt gjennomført. Det som har skjedd er at bakken i og nedenfor fjellene har blitt tørrere og varmere, så vannet forsvinner rett ned i den tørre jorden, før det når bekker og elver. Det samme skjer i det nordlige California, hvor smeltevannet fra snøen i Sierra Nevada ikke når Lake Oroville og de andre dammene. Det skumle er at den tørre bakken i disse fjellene har tørket ut over flere år, sånn at årets vannsvikt skyldes tidligere års tørke, mens årets ekstremvarme legger grunnlaget for neste års vannmangel. En eventuell snørik vinter i år kan forsvinne rett ned i bakken neste vår.

Det er tvilsomt at megatørken vil gi seg, og at været igjen blir normalt, slik tidligere tiders megatørker har gitt seg. Eskaleringen i klimaendringene antyder heller at når årets ekstremvarme gir seg, så avløses den av det som blir et høyere og høyere gjennomsnitt. Da risikerer det vestlige USA at de våtere årene som kommer bare vil opprettholde status quo i vannmengde, mens de tørrere årene vil føre til ytterligere reduksjon i vannmagasinene. De tørrere årene kan dessuten komme nesten hvert år fremover, for den sykliske megatørken kan godt vare i ti år til. Tiden begynner altså å bli knapp. Når det gjelder Lake Mead, har de føderale vannmyndighetene juridisk myndighet til å overprøve delstatene, inklusive de i Mexico, som også har vannrettigheter i Colorado-vassdraget, siden elven renner ut i Baja California. Washington kan innføre strenge rasjoneringstiltak når nivået på Lake Mead når 1075 fot, og nivået er 1067 fot per 9. august 2021. De første føderale rasjoneringene har kanskje kommet når du leser dette, mens mer ekstreme rasjoneringstiltak vil kunne komme i løpet av de neste par-tre årene.

Vi må spørre oss selv, i det dypeste alvor, for det er et fullt mulig scenario: Hva vil skje hvis den sykliske megatørken kombinert med klimaendringene gjør vannmangelen i hele det vestlige USA til en eskalerende tilstand, i alle fall i ti år til?

Amerikanerne kan ikke demme opp en ny coloradoelv, for det finnes ingen ny elv å demme opp. De kan bare noen steder bore etter mer grunnvann, for grunnvannet tømmes, og brønner går tørre. Californias sivilisasjon har strukket Californias natur omtrent så langt det går. Områdene rundt Los Angeles og San Francisco er mega-poliser som befolker mesteparten av kystlinjen. Store deler av landbruket har ved å tappe ned grunnvannet malt seg selv inn i et hjørne, hvor all fleksibilitet er spist opp. Noen vil kunne si at dette uansett ikke var bærekraftig, og at det måtte gå galt, før eller siden. Det er kanskje sant, men saken er den at det er akkurat nå den intense utnyttelsen av vannet nærmer seg en brutal grense, og eskalerende klimaendringer er uten tvil en medvirkende årsak.

Vi må håpe og tro at amerikanerne vil handle før de lar krisen ta helt overhånd. Men når de gjør det, blir det, på godt og vondt, innenfor den kapitalistiske ingeniørlogikken de kjenner. De vil helt sikkert finne nye måter å redusere forbruket på, men Californias innbyggere kuttet vannforbruket med 25 prosent allerede i 2015, på tidligere guvernør Jerry Browns oppfordring, og som en person skrev til LA Times i sommer: «For my household, meeting the governor’s requested 15 prosent reduction in water use will be impossible unless we stop showering.» Så kalifornierne vil ganske sikkert også søke etter måter å bevare den livsstilen de liker, med dusjer, bilbasert infrastruktur og svømmebassenger. Og selv om det er lurt for vannforbruket å produsere mindre biff, så er populære vegetar-alternativer som alfalfa-frø og nøtter fra Central Valley også svært vannkrevende avlinger.

I mangelen på mer grunnvann å tappe eller nye elver å demme opp har California begynt å snu seg mot det ene vannet de har igjen: havet. California har nå 17 avsaltingsanlegg og flere nye under bygging. Avsaltingsanlegg har blitt bedre de siste årene og kan nå bygges skånsomt, slik man har gjort i Sydney, uten at livet i havet skades. Israel har gigantiske avsaltingsanlegg, mye større enn de kaliforniske, og produserer nå mer ferskvann enn de bruker, og eksporterer overskuddet. Men én utfordring er stor: Å avsalte havvann er energikrevende. Helst bør man bygge et avsaltingsanlegg sammen med et varmekraftverk, for spillvarmen man får etter å ha kokt vann for å drive turbiner er godt egnet til å avsalte vann.

De fleste av verdens avsaltingsanlegg får varmen fra kraftverk som brenner olje eller gass. Det konfronterer California med en dobbel, hvis ikke trippel utfordring: Bevisstheten om de globale klimaendringene er allerede stor i delstaten, og de har et politisk vedtak på at de skal bli karbonfrie i sin strømproduksjon innen 2045. 47 prosent av strømmen i California produseres nå av 73 gasskraftverk. Nå blir dessuten en slik politisk ambisjon akutt konfrontert med at den karbonfrie strømproduksjonen fra vannkraftverkene synker med tørken. Strømforbruket øker imidlertid med varmen, for å drive alle airconditionanleggene, og strøm-myndighetene jobber nå hardt og systematisk for at strømleveransene ikke skal svikte, slik de gjorde i fjor sommer. Samtidig har California vedtatt å stenge sitt siste kjernekraftverk, Diablo Canyon, og har ikke klart å erstatte energien det produserer med sol eller vind. Gasskraftverkene ligger derfor an til å ta over mye av kjernekraftverkets strømproduksjon. California er altså fanget i et jerngrep skapt av klimaendringer, politiske beslutninger og en økende vann- og strømmangel, samt en livsstil og samfunnsform de ikke lett kommer til å avvikle.

Vil California i denne situasjonen bygge nye gasskraftverk for både å produsere ferskvann og strøm, og derved å øke CO2-utslippene ytterligere? Kanskje hvis gasskraftverkene bygges med karbonfangst og karbonlagring. Det er imidlertid dyrt og vanskelig å bygge slike anlegg, og i sin fremtidsplan for et utslippsfritt California i 2045 vurderer myndighetene at fanging og lagring av CO2 ikke vil kunne spille noen stor rolle. Kostnadsrammene er for usikre. Det drivhusgass-utslippsfrie California skal altså bygges ved at de fleste av de eksisterende 73 gasskraftverkene legges ned, ikke ved at de bygges om. I en slik situasjon, og i et mediebilde hvor det er allment akseptert at tørken skyldes klimaendringer, i en stat hvor republikanere så vel som demokrater er enige om at klimaendringene er menneskeskapte, tror jeg det vil bli politisk vanskelig å bygge nye gasskraftverk for å produsere ferskvann og strøm. Det vi begynner å se i medier som blant annet CNN og LA Times er at det akutte vannproblemet og den langsiktige klimakrisen behandles som to sider av samme sak. Det å løse vannmangelen ved å bidra til en eskalering av klimakrisen vil ikke bli godt tatt imot.

Det ser ut som om situasjonen er uløselig. Noen mener at kjernekraft kan redde den kaliforniske livsstilen. To nye kjernekraftteknologier er på trappene. Den ene teknologien heter små modulære reaktorer. Dette er reaktorer som kan serieproduseres i fabrikker, og noen designes så små at de skal kunne fraktes på lastebiler til de stedene de skal brukes. Mer enn tyve ulike bedrifter utvikler slike reaktorer. Noen av dem er oppstartsbedrifter, som de to danske Copenhagen Atomics og Seaborg Technologies, andre er store konserner som General Electric og Rolls-Royce. Kina bygger nå sitt første kjernekraftanlegg med sin egen versjon av små modulære reaktorer, og russerne har allerede flere.

Den andre teknologien heter saltsmeltereaktorer. Dette er kjernekraftanlegg hvor uran (eller thorium) blandes med salt og smeltes ved 600 grader. Slike reaktorer kan brenne opp nesten all radioaktiviteten i uranet. Disse reaktorene kan bygges slik at de bruker det gamle radioaktive avfallet om igjen, til det nesten ikke er radioaktivitet igjen i det. Teknologien har vært kjent helt siden atomkraftens barndom, men har vært dyr og vanskelig å lage. Nå begynner imidlertid teknologien å bli moden, og russerne har startet å bygge den første kommersielle saltsmeltereaktoren som vil produsere strøm ved brenne opp gammelt radioaktivt avfall, til det blir helt ufarlig. Mange av de nye firmaene kombinerer design av små modulære reaktorer med saltsmelte-reaktorer, inklusive de to danske oppstartsbedriftene og Bill Gates-eide Terra Power.

Firmaet NuScale laget for et par år siden en analyse av hvordan de kan kombinere sine nå godkjente små modulære reaktorer med avsaltingsanlegg. De mener de kan dekke Californias kommende strøm- og vannbehov ved å bygge 60 kraft- og avsaltingsanlegg. Hvert slikt kraft- og vannanlegg vil bestå av åtte små reaktorer. Det er kanskje en drøm, for noen, men kan virkelig NuScale serieprodusere moduler til 480 små reaktorer og redde California fra en kommende vann- og strømkrise?

Kanskje ikke. NuScale håper nå å ha sine første seks reaktorer montert i drift først i 2030. Det tar for tiden veldig lang tid å utvikle ny kjernekraft i USA, som i Europa. Sikkerhetskravene er enormt strenge, og reflekterer den store folkelige, kulturelle og politiske motstanden mot kjernekraft. Sånn er det, heldigvis får vi si, noen ganger å leve i demokratier. Og California har fortsatt et politisk vedtak om å avvikle all kjernekraft.

Så hva kommer til å skje? Reformene kommer, forhåpentlig før regionen havner i krig med seg selv om knappe vannressurser. Det blir vel neppe borgerkrig, men bander som stjeler vann er allerede et sterkt økende problem i California. Kanskje er Central Valley som gigantisk landbruksområde tapt, med mindre de reformerer sine vanningsmetoder kraftig og eventuelt slutter å produsere vannkrevende avlinger med mandler, ris, bomull og alfalfa-frø. Når det gjelder strømproduksjonen, er vindkraftrevolusjonen på vei, også til California. Delstaten trenger imidlertid 700 store havvindmøller bare for å kompensere for tapet av kjernekraften fra Diablo Canyon. Nå må de også ha backup løsninger for det som i 90 år har vært stabil vannkraft, for vannkraften svikter når behovet for aircondition er som størst. Og så er det ingen som helt vet hvordan man kan bytte ut de 73 gasskraftverkene med sol og vind, for alle strømnettverk trenger en stor stabil grunnkilde når det er mørkt og vindstille. (Bill Gates vet imidlertid hva han vil gjøre, for kjernekraftanlegget som hans Terra Power nå skal bygge i Wyoming er spesialdesignet for å levere strøm når vindmøllene ikke sviver og solen ikke skinner.)

Vil California se til Kina og Russland, eller til Bill Gates for den saks skyld, og snu i sin motstand mot kjernekraft, fordi alternativet er så mye verre? Det vil ikke bli billig, for kjernekraften er mye dyrere enn gasskraften. Men hvis det vestlige USA må gjøre det, og klarer å fabrikkprodusere la oss si 400 små modulære reaktorer for både å produsere vann og strøm, så vil prisen synke ganske kraftig. Da blir det også lettere å bytte ut gasskraftverkene, når den tid kommer. Noen jobber også med å utvikle solceller som også kan kondensere ferskvann fra saltvann, og jeg skal ikke være den som sier at massiv utrulling av slike anlegg ikke kan gjøre jobben like godt som kjernekraft. Men uansett teknologi: Hvis noe sånt skjer, vil det ha store konsekvenser for AS Norge, for da er ingen gass- og oljeproduserende butikk lenger trygg. Da kan drømmen om karbonlagring rakne, for da kan de nye teknologiene også valse inn i Europa før de norske gass- og oljebrønner er tomme.

Jeg tror det beste vi kan håpe på, er at det vestlige USA satser alt hva remmer og tøy kan holde for å beholde sin «American Way of Life», uten at vi behøver å applaudere denne livsstilen. De må gjerne gjøre det ved å finne en massiv teknologisk quick fix – selv om en slik løsning ikke skaper noe økologisk paradis – for en slik løsning vil også etablere et alternativ til kull, gass og olje. Det er godt for oss alle, for da vil oljeindustrien i verden kunne møte en økonomisk motmakt som blir stor nok til å vippe den av pinnen. Med det kan Erna Solbergs påstand om at «den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født», komme til å bli stående som symbol på den politikken som kjørte norsk økonomi i grøfta.

Det verste vi kan tenke oss er at Las Vegas’ vannforsyning bryter sammen. Det vil først føre til at de aller fattigste må rømme byen, spesielt når det blir 50 grader på gateplan. Det vil nok svekke byens turistnæring, som trenger gatearbeiderne, men det et er ikke urimelig å anta at de rikeste næringene vil klare å betale seg ut av tørken. Og så vil vannmangelen fortsette å ramme skjevt, sånn at byens minst bemidlede områder kollapser først, og byen gradvis smuldrer opp nedenifra. Da vil AS Norge fortsatt kunne tjene godt på olje og gass. Men med en gradvis klimakollaps av en vestlig storby vil neppe Erna Solbergs uttalelse stå seg noe særlig bedre, for da vil den kunne fremstå som moralsk grotesk.

I begge disse ytterpunktene kan vi glemme 2050, for det vi ser i California og nabostatene er at det livsviktige behovet for akutt handling sammenfaller med erkjennelsen av at det de står overfor er menneskeskapte klimaendringer. Fremtiden er nå i California.