Kortere versjon publisert i Morgenbladet 04/03/2016.

Utfordringen, når det gjelder klimaendringene, er at vi må få til en veldig rask forandring bort fra fossil energiproduksjon. Fra mine studier av sosialantropologi lærte jeg én ting: Rask sosial endring, av et aspekt ved samfunnet, er lettere å få til hvis man holder noe annet konstant. Arkimedes vektstang gjelder også for sosial endring: Gi meg et fast punkt, og jeg skal forandre verden.

I essayet Hvem bryr seg? kritiserte jeg blant annet Vetlesen, Hessen og Stueland for å være dystopiske og ikke skape engasjement for klimasaken. De har alle svart, i Morgenbladet nr 8, 2016, og spørsmålet er: hvorfor fyrer jeg av en bredside mot engasjerte klimadebattanter hvis jeg selv er like opptatt av å bekjempe menneskeskapte klimaendringene som dem? Hvorfor ikke gå etter petroholikerne Jonas, Erna og Siv? Her er et forsøksvis svar.

Siden 1973, da Arne Næss publiserte sin dypøkologi og Erik Dammann startet Framtiden i våre hender, har miljøbevegelsen vært opptatt av å få til en fundamental forandring av samfunnet. Vi må bort fra vekstideologien, utforme en ny økonomisk verdensorden, forandre den vestlige epistemologien som setter mennesket utenfor naturen, og/eller avvikle kapitalismen. Det er visjonen om dette grunnleggende nye samfunnet Vetlesen holder liv i. Sist gang jeg hørte visjonen formulert var under lanseringen av Stuelands bok, på Kulturhuset i Oslo, hvor Hessen var med og sa at for å løse klimakrisen må vi bort fra veksttankegangen.

Tankegangen er vel omtrent denne: De menneskeskapte klimaendringene er historisk sett en konsekvens av det kapitalistiske, vestlige, industrisamfunnet, og den samfunnsformasjonen som har skapt problemet kan ikke løse det. Den kan bare skape mer av det samme.

Til denne tankegangen vil jeg anføre to postulater, som vi kan kalle den dårlige og den gode nyheten.

Først den dårlige nyheten: Ingen nasjon noe sted i verden er i ferd med å la tanker som de til Arne Næss og Erik Dammann bli politikk, bortsett kanskje fra Bhutan, med sin vekt på «brutto nasjonal lykke». For Norges del tok jeg for meg valgstatistikken for norske stortingsvalg fra 1977 til 2017, og spurte meg hvor stor stemmeandel de «bunnsolide vekstpartiene» har hatt. Jeg regnet AP, Frp, Høyre og SP som bunnsolide vekstideologer. Det finnes anstrøk av vekstkritikk i KrF og Venstre, så bare som et grovt anslag regnet jeg disse to partiene som «75 prosents vekstpartier». Så la jeg til 1 prosent i form av diverse småpartier som er «pro-vekst/kapitalisme» (som pensjonistpartiet og fridemokratene), og så lot jeg, litt forenklet, hele SV og MDG være «vekstkritisk», mens  Rødt med sin industriorientering kan sies å være mer rendyrket vesktideologisk.

Hvor mange prosent stemmer har så disse pro-vekst-partiene fått på de siste elleve stortingsvalgene, fra 1977 til 2017? De har fått 88,1 prosent i snitt, med bare noen få prosents variasjon, og uten noen klar trend (86,9 prosent i 1977, 87,8 prosent i 2017). Antallet «vekst-alternativister» ved norske stortingsvalg har altså de siste 40 årene ligget på omtrent 13 prosent, og da opererer jeg nok med en ganske raus definisjon av «alternativist» (dippen ned i 2001 skyldes SVs brakvalg, men Kristin Halvorsen solgte ikke SV inn som vekstkritisk).

Jeg tror ikke vi har tid til å vente på at ikke bare flertallet av Norges, men av hele verdens befolkning skal bli «alternativister» før vi løser all verdens miljøproblemer. Dette er både prinsipielt begrunnet, fordi det å forandre «alt» tar fra oss Arkimedes’ faste punkt. Og det er pragmatisk begrunnet: det finnes ikke demokratisk grunnlag for å tro at en slik forandring er nært forestående.

Så den gode nyheten: Vi trenger ikke å etablere det alternative verdenssamfunnet for å løse verdens miljø- og klimaproblemer. Det er en logisk brist å hevde at fordi det moderne, kapitalistiske, vekstorienterte industrisamfunnet skapte miljøproblemene, så kan dette samfunnet ikke løse disse problemene. «Vekstsamfunnet» skapte ozonhullet, og «vekstsamfunnet» lukket det. Selv om man (muligens) kan føre miljøproblemene tilbake til én historisk eller sosial årsak («vekstsamfunnet» eller «kapitalismen»), så behøver vi ikke søke en stor løsning som tar «ondet ved roten». Man kan se etter flere løsninger.

Som Vetlesen håper jeg Bernie Sanders vinner valget i USA. Kanskje klarer han å få på plass en Tobinskatt for å stagge global kapitalisme? Kanskje vil han virkelig gå i bresjen for en global karbonskatt, for å stagge olje- og kullindustrien? Fint, dette er i så fall gode og viktige skritt mot en bedre og mer rettferdig framtid. Men det er ikke nødvendigvis skritt på veien mot «kapitalismens avvikling».

Miljø- og klimaspørsmålene trenger både store og små fortellinger, som kan gi politikken retning. En av de små fortellerne er rosabloggeren og atomfysikeren Sunniva Rose, som gir populærvitenskapelige foredrag om hvor ren, trygg og effektiv kraft vi kan skape fra Thorium-kraftverk.

En annen ny forteller av mange små historier er agronomen og journalisten Øystein Heggdal, som blant annet skriver om hvor lite miljøvennlig det er å bruke dyrket mark til å produsere bioenergi, og som nylig reiste en debatt om hvilke biearter som er truet av utryddelse og hvilke som ikke er det. «Biedøden» som en stor apokalyptisk krise er overdrevet. (Sjekk debatten på dagbladet.no). I den store fortellingen om å «stoppe vekstideologien» forblir disse nye stemmene usynlige.

Vi trenger nye store fortellinger, nye visjoner enn utopiene til Næss, Dammann og Vetlesen. Mer pragmatiske fortellinger, som kan få fart på arbeidet med å stoppe klimaendringene, og som synliggjør det viktige i arbeidet til personer som Heggdal og Rose.

I et tidligere essay i Morgenbladet beskrev jeg økomodernismen som en slik ny, stor fortelling. I sin amerikanske versjon er den langt fra perfekt. Men den er en ideologi som bruker det moderne, vitenskapsfokuserte blikket vi har til å se etter nye muligheter, på samme måte som Hans Rosling gjør med sin «possibilisme». Den er en ideologi som som tar tak i de to store klimaspørsmålene hvordan redusere utslippene drastisk?, og hvordan tilpasse oss endringene?, og ser hvordan de har i seg et lass med muligheter, muligheter som fordrer handlekraft, initiativ, kreativitet og ny vekst.

OK, Vetlesen, som deg blir jeg ganske oppgitt av å høre økonomenes snevre definisjon av økonomisk vekst. Men jeg tenker at de får nå drive med sitt, mens jeg faktisk prøver å leve ut den gamle anarkisten Christian Vennerøds oppfordring om å «arbeide mindre og leve mer», så jeg sykler heller fra Kjelsås til Hovedøya enn å fly til Phuket.

Men så tror jeg ikke at min sykkeltur kan rokke tysk eller kinesisk kullkraft. Det kan derimot Bernie Sanders, hvis han går i bresjen for en karbonskatt, og det kan Sunniva Rose med sin Thorium-fysikk, hvis hun allierer seg med risikovillig kapital. Sammen kan derfor Sanders, Rose, kapitalistene og jeg utgjøre deler av en økomoderne allianse.

Problemet med dagens klimadebatt er, tror jeg, at de som er gode til å beskrive problemenes alvor – de rød-grønne alternativistene – ikke engasjerer stort flere enn de 13 prosentene som trøster seg med 1970-tallets slagord. De politikerne som derimot inngår pragmatiske klimaforlik, skjønner ikke problemets alvor, og lager altfor vasne forlik. Økomodernismen prøver å lage et nytt politisk rom hvor man er pragmatiske når det gjelder å finne løsninger, men nådeløse når det gjelder å beskrive problemet.