Klimaforskning fra «beredskap til redskap»

Trykket i Morgenbladet, 11.desember 2015

512px-Green_tubes_and_valves
Grønn (be)redskap.

Jeg er enig med Vidar Enebakk i at humanistisk forskning trenger å bli mer samtidsrelevant. Enebakk har evaluert Forskningsprogrammet SAMKUL og bruker et godt begrepsapparat når han ønsker en dreining fra «framtidig beredskap» til «samtidig redskap» som legitimerende prinsipp for humanistisk forskning. Det er spesielt i forhold til de mer realfaglige forskningsprogrammene at humaniora og SAMKUL trenger å vise sin samtidige heller enn framtidige relevans. Mitt anliggende er klimaforskningen, klimapolitikken og klimadebatten.

Først en litt røff beskrivelse av status quo. Klimadebatten ledes i stor grad av realister, først og fremst bekymrede biologer og meteorologer, med ett og annet innsalg fra klimaskeptiske fysikere. Forskningsrådet har imidlertid ønsket tverrfaglighet i de fleste klima-og miljøprogrammene de siste 10-15 årene; samfunnsvitere og humanister skal med. Arbeidsdelingen mellom ulike fag har vært som følger:

  • Realistene definerer og studerer problemet, nemlig de kjemiske endringsprosessene i hav og atmosfære som følger av økende utslipp av klimagasser.

  • Samfunnsvitere og humanister studerer løsninger. Hvordan kan vi lage gode klimakvote-mekanismer? Hvordan kan vi endre folks «holdninger»? Hvordan kan vi hjelpe fattige småbønder med bærekraftig vekst?

Alle disse de samfunnsfaglige og humanistiske spørsmålene er framtidsrettet; de skal hjelpe oss å møte klimaproblemet. Denne klimaforskningen er viktig nok, men også karakterisert ved en mangel, nettopp den samtidsorienterte heller enn fremtidsorienterte humanistiske forskningen. Det jeg tror humaniora kan og bør hjelpe oss med, er å forstå problemet, ikke finne dets løsinger. Klimaproblemet er ikke bare et objektivt resultat av utslipp av klimagasser. Det er en diskursiv størrelse, et «klimaproblem» i gåseøyne, ikke fordi det ikke er virkelig, men fordi selve problembeskrivelsen også er kulturelt og sosialt formet. La meg illustrere dette med et eksempel.

I Aftenpostens Klimaskole på nett skriver journalisten Ole Matismoen om klimaendringer og artsmangfold. «Svært mange [arter] utryddes [av klimaendringer]», skriver han. «22784 arter er truet av utryddelse i verden», i følge de nasjonale rødlistene. Mange klimabekymrede biologer vil være enig med Matismoen. Men mange biologer er uenig i problembeskrivelsen. Direktøren for Institute of the Environment and Sustainability ved University of California, Los Angeles, Peter Kareiva, skriver dette:

“… a global tracking of 100 sites around the world over decades showed no consistent pattern of fewer species through time, but rather so much change in what species were present that in 50 years over 50 percent of the species would likely be different. The real story is not massive local declines in number of species, but rapid turnover in species composition.”

Karevia skriver at det er en myte at «biodiversiteten er synkende over alt». Kanskje vil Matismoen og de biologene han støtter seg på hevde at det er Kareiva som sprer «myter». Vel kanskje det, men det er problematisk: Kareiva er en dyktig økolog som leder et seriøst institutt som forsker på klimaendringer, og som er klar over at disse endringene er virkelige og alvorlige.

Så hvem har rett? Ikke vet jeg. Men en ting vet jeg; der realister spiller myte-kortet mot hverandre, er det behov for en humanist. Myter er mat for humanister.

I Norge er det imidlertid veldig få forskere som problematiserer Matismoens krise-scenarier, eller for den saks skyld; den californiske optimismen (som jeg skrev mer generelt om i et essay i Morgenbladet (bak betalingsmur)). Det tror jeg i hovedsak er fordi de klimabekymrede realistene – også de som sitter i Forskningsrådets klimaprogram-styrer – har trodd at slik forskning bare vil gi «klimaskeptikerne» gode poenger. Det tror jeg er feil, for jeg tror den avpolitiserte kriseforståelsen som Aftenposten har gått i allianse med de klimabekymrede realistene om å mane fram skaper mer apati enn engasjement.

Hvis SAMKUL skal skape den samtidsrelevansen som Enebakk etterspør, så må derfor humanistene innta felt som klimadebatten med det som er humanitetenes viktigste politiske redskap; nemlig det kritiske blikket på hvordan kulturer konstruerer sine problemer, heller enn med en teknokratisk ambisjon om å løse problemene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s