Boken , som snart er ferdig, men ikke ennå har en spikret tittel, innledes med følgende opptakt:

For mer enn 30 år siden leste jeg en biologibok som reiste spørsmålet hva er en tenkende organisme? Den handlet altså om tenkingens natur.¹ I boken var det et gammelt, litt dobbelteksponert bilde av en jente som løper på alle fire. Hun hadde visstnok vokst opp blant ulver, og var gjennomført ulvete i sin adferd. Jeg ble slått av både bildet og historien: Kunne det virkelige være mulig for et menneske å bli oppdratt av ulver for så å bli en slags ulv i menneskekropp? Jeg måtte undersøke saken nærmere, så jeg fant boken de refererte til på et antikvariat og kjøpte den. Det var Charles Macleans Wolf Children. Fact or fantasy? fra 1978.² Boken virket troverdig nok, og jeg innså at det sannsynligvis var mulig for mennesker å bli «ulvebarn».

Samtidig med min undring over fenomenet «ulvebarn» våknet verden rundt meg til en ny miljøbevissthet, og jeg med den. FN hadde publisert Brundtland­rapporten, og mange snakket om at det moderne livet ledet oss i en retning som kunne være katastrofal. Filosofer og aktivister mente det var noe alvorlig galt med selve den vestlige tankemåten, og at den ledet oss til grov uforstand i vårt forhold til naturen rundt oss. Hippie-bevegelsens motkultur hang fortsatt igjen, i skyggene av 1980-tallets jappetid, og noen søkte i Zenbuddhismen etter nye forbindelser med naturen, mens andre lette i urbefolkningers tankegods.

Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av dem, men jeg var for troløs til å bli troende. Jeg tvilte, og søkte tvilerens fellesskap, nemlig vitenskapen og filosofien. Så jeg studerte og ble forsker, og siden slutten av 1980-tallet har jeg studert og forsket i stort og smått, men som oftest med et blikk for hvordan mennesket blir menneske i møte med naturen samtidig som naturen blir natur i møte med mennesket, på godt og vondt. Vi skapes av natur, og vi skaper natur.

Jeg glemte imidlertid aldri historien om jenta som løp på fire, om livet hun levde, og om livet til jenta som ofte ble kalt hennes søster. Jeg glemte ikke Rachel og Joseph Singh som adopterte dem og døpte dem Amala og Kamala. En følelse forble en del av meg, også da jeg for eksempel evaluerte kommunale klimaplaner. Det var en følelse av at det kunne være en viktig sammenheng mellom det vi kan kalle den lille naturen og den store naturen; en sammenheng mellom hvordan et enkelt menneske kan formes av en ulveflokk og hvordan jordens klima formes av oss.

For syv år siden endret jobbsituasjonen seg for meg, og jeg øynet en mulighet: Kanskje kan jeg dykke ned i historien om Amala og Kamala? Kanskje, spurte jeg meg selv, kan jeg undersøke hvilke skjebner og hva slags valg som formet de to jentenes liv, og samtidig undersøke hva slags skjebner og valg som former alles liv, i en tid hvor behovet for økologisk innsikt ikke har blitt mindre?

Jeg startet et bokprosjekt. Men jeg fikk meg noen overraskelser. For det første, på Internett leste jeg det engelske Wikipedia-oppslaget Amala and Kamala.³ Der står det at en fransk kirurg ved navn Serge Aroles publiserte en bok i 2007. Kirurgen påstår at pastor Singhs dagbok er en forfalskning, i hovedsak diktet opp av ham selv, skrevet for å tjene penger til et barnehjem som var på konkursens rand. Jeg hadde tatt det for gitt at historien i all hovedsak var sann. Så jeg kjøpte den franske boken, og betalte for å få kapittelet om Amala og Kamala oversatt.⁴ Deretter var det bare å begynne å grave i historiske kilder. Jeg fortsetter å grave sammen med dere utover i denne boken.

For det andre begynte nye sammenhenger mellom den lille historien om ulvebarna og den store historien om vårt forhold til naturen å demre for meg. De hang sammen på måter som var både viktigere, mer fundamentale og mer komplekse enn jeg hadde drømt om. Det tok flere år og mange runder med tekstutkast, undersøkelser og nye tekstutkast før et mønster begynte å tegne seg. Det begrepet som etter hvert krystalliserte seg, var omsorgens naturhistorie. Jeg kan legge til samarbeidets, den gjensidige avhengighetens og kjærlighetens naturhistorie, som nyanser over dette temaet, for ikke å glemme generøsitetens naturhistorie. En forståelse av omsorgens naturhistorie har manglet i vår forståelse av mennesket såvel som ulven. Mangelen på en slik forståelse ga oss også en evolusjonslære som la for mye vekt på det Darwin kalte «kampen for tilværelsen», og en samfunnsutvikling som har vært for opptatt av konkurransens betydning for innovasjon, nyskapning og utvikling.

Vi har mye å reparere, og vi har mye å forstå. Det vil ta litt tid, og jeg skal nøste gradvis, og selv om vi har de neste 300 sidene på oss, kommer vi neppe helt i mål. Men vi skal både til livets begynnelse på jorden og menneskespråkets kjærlige utvikling, og vi skal snu opp ned på mangt og meget. Jeg håper jeg kan lokke deg med, hele veien. Velkommen skal du i hvert fall være!

1 Humberto R Maturana og Francisco J Varela, The tree of knowledge : the biological roots of human understanding (Boston: New Science Library, 1987).

2 Charles Maclean, The Wolf Children – Fact or Fantasy? (New York: Hill and Wang, 1978).

3 Amala and Kamala, https://en.wikipedia.org/wiki/Amala_and_Kamala. Første gang lest våren 2014.

4 Serge Aroles, L’enigme des enfants-loups: une certitude biologique mais un déni des archives, 1304-1954 (Editions Publibook, 2007).