Sex, løgn og feltnotater

Av Lars Risan

I 1983 begynte antropologen Derek Freeman en 16 års kamp for å knuse en kollegas gode navn og rykte. Kollegaen het Margaret Mead og var en av USAs mest berømte forskere.  Han klarte det. 

I Morgenbladet har statsviteren Wig og antropologene Lien og Sletner brukt kontroversen rundt Freemans prosjekt til å diskutere betydningen av å ha åpent innsyn i kvalitative data, så som antropologers feltnotater. Debatten har utviklet seg slik avisdebatter av og til gjør, nemlig ved at debattantene kommenterer litt unøyaktig på hverandres unøyaktigheter, noe som lett skjer når de etter hvert får stadig mindre spalteplass. (For hele serien av debattinnlegg se, i kronologisk rekkefølge: Wig 1, Sletner, Wig 2, Lien og Sletner, Wig 3.)

I dette essayet tar jeg ett stort skritt tilbake og løfter blikket. Saken er den at den såkalte «Freeman/Mead-kontroversen» (hvor Mead aldri deltok, for hun var død) er veldig godt egent til å belyse betydningen av å tilgjengeliggjøre kvalitative rådata. Freeman/Mead-kontroversens form er et godt argument for Wigs posisjon, nemlig at antropologene bør begynne å tenke nytt om sine i overkant private feltnotater. Det litt pussige er imidlertid at selv om Wig konkluderer riktig, så gjør han det på feil empiriske premisser.

For å se hvordan jeg kommer fram til en sånn konklusjon, må vi gå litt tilbake i tid, for Derek Freemans knusing av Margaret Mead er en av de viktigste enkelthendelsene innen de humanistiske vitenskapene de siste tredve årene. 

Rent overflatisk handlet Freeman/Mead-kontroversen om seksualiteten til unge kvinner i øygruppen Samoa. I 1928 publiserte Mead boken The Coming og Age in Samoa, hvor hun viste at samoanske ungdommer hadde et et mindre angstfylt forhold til sin gryende seksualitet enn det amerikanske jenter hadde. Amerikanere kunne lære noe av samoanerne om hvordan man bedre kunne legge til rette for veien inn i et godt seksualliv. Freeman mente at Mead bommet, og at hennes teoretiske svakhet var å tro at seksuallivet helt og holdet var miljøskapt, ikke naturlig gitt ―  skapt av kultur, ikke gener.

Freeman ble en av krigerne i den såkalte vitenskapskrigen, men ikke fordi han nyanserte bildet av samoansk seksualitet. Vitenskapskrigen var en polemisk debatt om arv og miljø, og den eskalerte utover 1990-tallet, spesielt med Freemans bidrag. Forskere som enten mente at gener var viktigst, eller at kultur var viktigst, i dannelsen av menneskelig adferd, karakteriserte hverandre som ekstremister, og etablerte en polarisert debatt hvor det nettopp var ekstremistene som fikk ordet, spesielt i den populærvitenskapelige pressen, men også innad i mange fag.  

Freemans selling point i vitenskapskrigen var at Margaret Mead hadde vært en en naiv feltarbeider som lot seg lure av unge jenter som spøkte med henne om seksualitet. «Aldri», skrev Freeman, «har fnisete småløgn hatt så vidtrekkende konsekvenser for akademisk kunnskap» (Freeman 1992). Meads påståtte naivitet var beleilig for Mead, mente Freeman, for den underbygget det som var Meads kulturdeterminisme, altså hennes tro, igjen i følge Freeman, på at seksualitet helt og holdet var skapt av kultur, ikke natur. 

En av vitenskapskrigens viktigste våpendragere, evolusjonspsykologen Steven Pinker, fulgte opp Freemans og skrev blant annet at Meads «overflatiske og lettvinte feltarbeid» ledet henne til å ta «nesten perverst feil» (Pinker 2003, 100). 

Freeman mente å kunne belegge sin påstand om at Mead hadde blitt lurt, både fordi han hadde studert Meads feltnotater, men spesielt fordi han med hjelp av en antropolog på Samoa hadde intervjuet en av Meads informanter, omtrent femti år etter at Mead møtte  henne. Informanten Fa‘apua’a Fa‘amu kunne, så det ut som, fortelle en historie om hvordan hun og en venninne hadde bløffet Mead om sex.

I kjølvannet av Freemans bøker studerer flere antropologer Meads feltnotater, og viser at hun skjønte godt når samoanerne tullet med henne, og når de snakket alvor. Det er ingen ting i Meads feltnotater som tyder på at hun ble lurt (Shankman 2009; Orans 1996). Så noe skurrer. 

Det virkelige vippepunktet i vår forståelse av Derek Freeman kommer imidlertid i 2009, når antropologen Paul Shankman publiserer den første analysen av Freemans feltnotater. Her, kort oppsummert, er historien om Fa‘apua’as vitneutsagn, hentet fra The trashing of Margaret Mead (Shankman 2009).

I 1985 reiser et et filmteam til Samoa for å lage en dokumentar, som oppfølging av Freemans første bok, som kom i 1983. Der treffer de Galea’i Poumele, en byråkrat i Samoas statsadministrasjon (Samoa har nå blitt en selvstendig nasjon). Galea’i kan fortelle at hans nå avdøde mor var en av Meads informanter, men at hennes venninne fra ungdommen, Fa‘apua’a, fortsatt lever, som den eneste gjenlevende av de som Mead traff i 1926/27. Det er et funn, og  Galea’i blir den første som tar kontakt med Fa‘apua’a om Meads bok, for å intervjue henne.

Den eldre kvinnen viser det seg, husker Margaret godt. Hun forteller at hun var «som en søster» for henne og Fofoa (Galea’is mor). Men etter at Margaret forlot Samoa for femti år siden har ikke Fa‘apua’a hørt et ord hverken fra henne eller om henne. Hun ante ingen ting om Meads senere liv, ikke at hun ble antropolog, ikke at hun hadde skrevet en bok om Samoa, og derfor ikke noe om at den boken hadde blitt et viktig innspill i amerikansk debatt om oppdragelse og sex.

Galea’i, derimot, kjenner boken til Mead, og det er tydelig at han synes den er moralsk forkastelig. Det første han forteller Fa‘apua’a er nemlig at Mead har skrevet en bok hvor hun har beskrevet henne og Fofoa «som horer» (Shankman 2009, 40). 

Det som går fram av de etterfølgende intervjuene av Fa‘apua’a er at hun ikke hadde trodd, hele sitt liv, at hun og Fofoa hadde lurt Mead. Hun hadde aldri tenkt den tanken. Hun husker godt at hun og Fofoa hadde tullet mye med Margaret om sex, fordi hun spurte nesten litt utidig mye om det. Men de prøvde ikke å lyve for Mead, og trodde ikke at hun lot seg lure. Hun trekker fram fleipingen som en forsøksvis forklaring på hvorfor Margaret, som hun og Fofoa kom så godt overens med, kunne reise hjem og skrive en så fryktelig ting, at de var så godt som horer! 

Det bør legges til at Fa‘apua’a var taupou, seremoniell jomfru, i sin ungdom, og disse jomfruenes jomfrudom ble strengt beskyttet av hele landsbyen. Mead skriver nettopp det, at rituelle jomfruers jomfrudom ble strengt beskyttet, og hun antyder ikke med ett ord at noen dem kunne ha eller faktisk hadde sex før ekteskapet. Mead skriver altså ikke noe som kan antyde at Fa‘apua’a var seksuelt lettsindig og lå med mange menn. The Coming og Age beskriver ikke et folk som har fri og hemningsløs sex, når de ville og med hvem de ville. Samoa hadde sine klare regler for anstendig sex, og Mead beskriver dem, men likevel hadde samoanerne en seksualmoral som skapte mindre angst og frustrasjon hos unge kvinner, enn tilfellet var i USA på 1920-tallet. 

Freeman konstruerte altså et vitne, ved hjelp av selektiv sitering, som skulle bevise at noen lurte Mead, og at hun lot seg lure. Men konteksten disse sitatene ble sagt i avslører en helt annen historie.

Heller ikke Freemans kritikk av Meads påståtte kulturdeterminisme holder mål. Freeman selv skriver at vi må begynne å forstå forholdet mellom gener og kultur som en «interaksjon». Men dette er identisk med Meads posisjon fra 1922: «puberteten er … et fenomen som er bestemt av interaksjonen mellom et individs gitte [biologiske] utviklingsnivå og individets miljø.» (sitert i Shankman 2009, 213) Mead hevdet ikke å være original med denne innsikten, for hun hadde det fra et kurs i utviklingspsykologi. Psykologer på 1920-tallet skrev en god del om slik interaksjon mellom arv og miljø, og kalte den det for epigenese. Ordets avledning epigenetikk har en litt annen betydning i dagens biologi, men det har en gammel historie, for ideen om epigenese ble først formulert av Aristoteles for 2400 år siden. I den vitenskapskrigen Freeman dyrket, kunne eldgamle sannheter lanseres som avant garde, fordi han konstruerte en krig hvor han sloss mot sine egne papirtigre.

Men vi må tilbake til feltnotatene. Den Samoanske antropologen L. F. Unasa fikk jobben som Freemans feltarbeider på Samoa, og han intervjuet Galea’i om det første møtet. (Ikke ulikt Galea’is vurdering, synes Unasa at Meads bok var «en av de verste bøkene i det 20de århundre».) Galea’i forteller altså Unasa at han fortalte Fa‘apua’a at Mead beskrev henne og venninnen «som horer», og Unasa dokumenterer det. I 1993 havner dokumentasjonen i biblioteket i San Diego (L. F Unasa 1993). I 2001, etter Freemans død, frigjøres dette materialet for offentligheten.

Det er litt ironisk. Det virker som de to tilhengerne av Freeman i sin moralske harme ikke skjønte at de med den dokumentasjonen plantet spiren til det vi nå kan se som Freemans fall. 

På 1980-tallet kritiserte en rekke antropologer Freemans tekster, ofte med betydelig temperament. I 1983 vedtok årsmøtet i American Anthropolgical Association en proposisjon hvor de uttalte at Freemans bok (den første av flere tekster om Mead og Samoa) var «uvitenskapelig og dårlig skrevet», og at den ikke burde distribueres. Det var ikke noe sjakktrekk, sett som innspill i den gryende vitenskapskrigen, for det hørtes mer ut som sensur enn debatt, og det ga Freemans tilhengere det beste argumentet de kunne få, i sin kamp for å vise at antropologene var mer ideologier enn forskere. (Noe blant annet Pinker gjør et poeng av i The Blank Slate.) 

Men tenk om Wigs forslag om å tilgjengeliggjøre kvalitative data hadde vært en gullstandard innen antropologien allerede i 1980, en standard som Freeman hadde vært nødt til å følge? Tenk om antropologene ikke hadde fått moralsk panikk, men at de, spesielt når Freeman begynte å påstå at Mead ble lurt ― av «fnisende småløgnere» ― hadde sendt fem antropologer til Freemans og Unasas feltnotater i San Diego, og fem andre til Mead-arkivene i Washington, og at de hadde lest hvert ord med lupe. Da kunne de ganske fort funnet ut det Paul Shankman fant ut 20 år senere. De kunne publisert en helt saklig rapport som plukket Freemans «funn» fra hverandre, uten bruk av et eneste hissig adjektiv. Da ville de ikke bare kunne reddet Margaret Meads gode navn og rykte. Da ville hele vitenskapskrigen kunne utviklet seg annerledes.

Tenk også på hva Freeman kunne tillatt seg å skrive, hvis han visste at han måtte publisere sine data for å bli ansett som noe annet enn en sjarlatan, og hvis han visst at et kobbel med antropologer ville kaste seg over arkivene for å sjekke hans påstander.

Margaret Mead anonymiserte Fa‘apua’a Fa‘amu, men anonymiteten, ser det ut som, ble brutt med dokumentarprogrammet som ble spilt inn i 1985. Freeman og Unasas intervjuer med Fa‘apua’a ble imidlertid ikke offentliggjort før etter Freemans død, i 2001. 

Var de unntatt offentlighet for å beskytte ham eller henne? 

Antropologer og historikere er nå bekymret fordi maktpersoner kan skyve andres «personvern» foran seg, for dermed å unngå kritisk kvalitativ forskning. Det er en berettiget bekymring, spesielt fordi den nye personvernlovgivningen gjør denne typen maktbruk mulig  (Vike og Fürst 2020).

Men sannhet er i ferd med å bli en prekær ressurs på mange måter. Donald Trump var bare et symptom. Med hjelp kløktig bruk av nye medier, kraftige grafiske algoritmer og kunstig intelligens, er mektige mennesker og institusjoner allerede i dag i stand til å produsere «fake science» på måter som begynner å bli vanskelig å avsløre. Teknologisk sett har vi helt sikkert bare sett begynnelsen. Dataindustrien og de store tekniske universitetene er fortsatt i stand til å doble regnekraften på datamaskiner hver 18de måned, og helt nye datamaskiner og algoritmer («quantum computing») kan gjøre det mulig å modellere den organiske kompleksiteten vi før kunne ta som et adelsmerke på autensitet.

Den liberale tilliten og toleransen, det at man kunne tro på en antropolog som hadde vært på feltarbeid, er i ferd med å rakne. Freemans misbruk av den antropologiske tilliten var et forvarsel. Skal de samfunnskritiske fagene ha en sjans til å beholde sin legitimitet som kritiske, tror jeg de må åpne sine feltnotater, og utvikle en pinlig nøyaktighet. Det kommer til å bli slitsomt, men jeg tror ikke vi har noe annet valg.

Referanser:

Orans, Martin. 1996. Not Even Wrong: Margaret Mead, Derek Freeman, and the Samoans. Novato, Calif: Chandler & Sharp Pub.

Pinker, Steven. 2003. The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. Penguin UK.

Shankman, Paul. 2009. The Trashing of Margaret Mead : Anatomy of an Anthropological Controversy. Studies in American Thought and Culture. University of Wisconsin Press.

Unasa, L. F. 1993. «Research Materials: Fa‘apua’a Fa‘amũ Questions and Answers». I Derek Freeman Papers, box 146, folder 9, 77 pp. University of California, San Diego: Mandeville Special Collection Library, Geisel Library.Vike, Halvard, og Elisabeth L’orange Fürst. 2020. «Forskningsetikk og forskningens frihet: utfordringer for antropologifaget». Norsk antropologisk tidsskrift 31 (03): 165–76. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2020-03-02.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s