Essay i Morgenbladet 12. mars 2023.

Bildet: Whole Earth Catalog: det tidlige møtet mellom hackere og miljøaktivister. Bildet er fra en utstilling av katalogen ved MoMA

---

Samtidig som vi begynte å utvikle klimapolitikken, avviklet vi mediepolitikken. Men klimaendringer og oppmerksomhetsøkonomien har en felles historisk opprinnelse.

De førte databedriftene, fra 1950 og frem til 1980-tallet, hadde ingen ambisjoner om å omforme vårt sosiale liv. De bygget mest kontormaskiner. Nei, det var en gruppe ungdommer som utover 1970-tallet begynte å ane datamaskinenes sosialt transformative potensial. De ble etter hvert kjent som hackere (men hadde ingen ting med dagens kriminelle datasnoker å gjøre), og de benyttet dataindustriens siste oppfinnelse, mikroprosessoren, til å bygge små datamaskiner på gutterommet.

Hackerne oppdaget hvordan de kunne realisere en indre fantasi i form av en ytre prosess, altså realisere litt av seg selv som noe de kunne se på en skjerm. Og så oppdaget de den enorme nytten av å dele kode, for med datamaskinene kunne en liten «maskin» skrives som et enkelt program og så deles. Disse kodene kunne settes sammen til større, mer komplekse maskiner, og allerede på slutten av 70-tallet ble hackerne klar over at det fantes nettbaserte sosiale medier, for de begynte å dele programkode og erfaringer på det som het «bulletin board systems».

Hackerne så for seg at det datamaskinene ville gi dem, og etter hvert oss alle, var mer frihet i elektroniske fellesskap utenfor stater og korporasjoner. Deres forestillinger om hva salgs frihet og fellesskap datanettverkene kunne skape var selvfølgelig naive. Men de hadde rett i at de var spydspissene i en sosial revolusjon.

Hackerne hentet sine drømmer og frihet og fellesskap fra den motkulturen de var en del av, og som vi i dag kjenner som hippiekulturen. Fra begynnelsen av 1970-tallet var hippiene også blant de første til å popularisere to andre innsikter: at jorden er ett økologisk system, og at vi har begynt å forandre dette systemet. Også denne gryende grønne bevegelsen var en besynderlig blanding av datamaskiner og motkultur.

Spesielt viktig var det faktum at forskeren James Lovelock brukte kombinasjonen av Nasas gryende informasjonsteknologi og kybernetisk teori til å utvikle Gaia-hypotesen. Hypotesen var at hele jorden på sitt eget vis er levende, som en slags guddommelig Moder Jord. Samtidig med at Gaia-hypotesen ble både populær og omstridt, fortsatte Nasa med sine satellitter å være en pådriver for å etablere jordvitenskapen, kjent som Earth System Science. Begge disse versjonene av jordens økosystem – både «Gaia» og «jordsystemet» – er altså barn av datateknologien.

Refleksivt terraformende
Det spesielle med datamaskiner er at de flytter litt av våre tankeprosesser ut i miljøet. Noen tusen år tidligere hadde menneskeheten gjort noe lignende, da vi utviklet skriftspråket og derved flyttet deler av vår hukommelse ut av kroppen. Begge disse utviklingene er store evolusjonære sprang, og det ikke bare av menneskeheten, men av hele Jorden.

Med utviklingen av skriftspråket ble mennesket i stand til å omforme jordens overflate. Skriftspråket gjorde det mulig for stater å koordinere flere millioner mennesker i samfunn hvor ikke alle kjente alle, og den kollektive læringen over flere generasjoner muliggjorde avansert teknologiutvikling. Dampmaskinen og masseproduksjonen med den er resultater av disse egenskapene ved samfunn med skriftspråk.

Vi begynte ikke å brenne kull og olje fordi vi ville endre klimaet. Når vi nå prøver å holde den globale temperaturen under halvannen eller to grader, gjør vi imidlertid våre første famlende forsøk på å være bevisst terraformende. Med datamaskinene, satellittene, jordvitenskapen og klimaforhandlingene har jordkloden som helhet blitt gjenstand for politisk handling. Vi i ferd med å etablere en globalt refleksiv planet. Det er det astrobiologen David Grinspoon kaller Terra sapiens, den tenkende planeten.

Ubevisst menneskeformende
Hva skjedde med medievirkeligheten i samme periode? To av hackerne, mer enn noen andre, begynte å profittere kommersielt på de unge nerdenes delingskultur. De skulle bli veldig rike, og de het Bill Gates og Steve Jobs. Utover 1980-tallet utviklet de to av verdens mektigste mediebedrifter, nemlig Microsoft og Apple.

I Norge på samme tid avviklet vi NRK-monopolet. Men vi etablerte ikke noen ny mediepolitikk. Ingen mediepolitikere skjønte at Microsoft og Apple var gryende mediebedrifter, men det skjønte de selv. Det vi i dag har beholdt av mediepolitikk, er grep som ble etablert på 1900-tallet, som et statsfinansiert NRK og momsfritak på trykte medier. De er ikke helt urimelige, men de er like fullt anakronismer som går ut på dato samtidig med at leserne av papiravisene Dagbladet og VG havner på gamlehjem.

Mangelen på mediepolitikk er ikke bare et «sektorproblem». Det har eksistensiell betydning. Vi ble mennesker fordi vi gjennom tre millioner års evolusjon utviklet oss til å bli snakkende aper (selv om vi ikke er de eneste dyrene med en rik kommunikasjon). Vi ble ytterligere transformert da vi utviklet skriftspråket. Skriftspråkene har gitt oss nye samfunn, nye eksistensielle erfaringer og omformet våre visjoner om hva det vil si å være menneske. Ja, til og med våre hjerner har endret seg som en følge av skriftspråket. (De er blitt mindre de siste 3000 årene – vi trenger ikke lenger ha så god hukommelse.)

Når vi nå flytter tankeprosesser ut i maskiner, vil det igjen omforme både jordkloden og menneskeheten som art. Det er helt rimelig å ta uroen som nå brer seg rundt dataspill, mobilbruk og sosiale medier, dypt alvorlig. Det er en uro som har eksistensiell betydning. Gjennom de siste 40 årene har vi imidlertid en paradoksal politisk utvikling bak oss: Samtidig som vi begynte å utvikle klimapolitikken, avviklet vi mediepolitikken.

Vi må se hva vi kan gjøre med det. Først, en kjapp diagnose:

Da vi ble varen
I 2010 dominerte Microsoft og Apple markedet for smarttelefoner og hjemme-pc-er. Googles strategi for å ta markedsandeler var å gi bort all sin programvare. Du betaler ingenting for googlesøk, Gmail eller operativsystemet Android.

Så, hva lever Google av? De selger brukere – brukeres oppmerksomhet – til annonsører. Du er varen. Det er en modell alle sosiale medier har brukt siden. Det kalles oppmerksomhetsøkonomi, et begrep som etter hvert er blitt godt kjent i den allmenne offentlighet. Det er en økonomi hvor innovative klikk-agn-triks spiller på våre dypeste sosiale instinkter, slik psykologer for hundre år siden drev rotter gjennom labyrinter med stimulerende pipelyder og uforutsigbare løfter om belønning.

En viktig del av det problemet som sosiale medier er blitt, er måten vi på litt famlende vis prøver å løse det på. I oppsummeringen fra det store forskningsprosjektet Digital detox ved Universitetet i Oslo skriver forskerne:

Brukere legger ofte ansvaret på seg selv fremfor å plassere det politisk eller hos plattformer og medier. Det er et stort fokus på teknologiske løsninger for å regulere skjermtid mv., men mange foretrekker enkle løsninger som å slå av mobilen eller legge den et annet sted.

Problemet er individualisert. Tidligere i vinter gikk høyrepolitiker Nikolai Astrup ut og etterspurte politiske løsninger som kunne regulere hva barn kunne se på mobilene sine. Han foreslo å innføre aldersgrenser på medier som Tiktok. Hans løsningsforslag ble sablet ned som urealistisk. Astrup insisterte på at det viktigste er at vi nå må begynne å ta politiske grep.

Det har han rett i. Det første grepet vi da må ta, er å innse at vi ikke har hatt noen mediepolitikk siden vi avviklet NRK-monopolet samtidig som Microsoft og Apple begynte å etablere seg som mediegiganter. Like viktig er det å skjønne at dette er en tilstand Norge deler med de fleste vestlige land. Når vi tar dette inn over oss, må vi bruke litt fantasi på å se for oss hva slags teknologiske og økonomiske muligheter vi har til å etablere et helt nytt mediepolitisk handlingsrom. Det skal jeg begynne å gjøre i siste del av dette essayet.

Naturens parlament
Jeg tror mediepolitikken – den vi må etablere – og klimapolitikken deler en viktig utfordring: Vår evne til å til å handle med globale konsekvenser er lynrask, mens det å utrede effekten av store, innovative tiltak er en langsom og omstendelig prosess, spesielt hvis den skal gjøres demokratisk.

For klimapolitikken gjelder det også for klimapolitiske tiltak. Her er et eksempel:

Vi som er grønne, trodde at tyskernes «Energiewende» var fantastisk. I 2022 produserte Tyskland 40 prosent av energien sin «fornybart», med hjelp av blant annet 29 788 vindturbiner og ved at 14 prosent av all landbruksjord ble brukt til energiavlinger. Men så var det mye grønne optimister ikke tenkte på. Det finnes for eksempel ikke en eneste vindturbinprodusent som hittil har laget vindturbinblader som er resirkulerbare. Nå hoper de seg opp. I USA graver de dem ned og skyver et lag jord over søpla.

Tenk hva som ville skjedd hvis tyskerne sulle lagt ned all kjernekraft og all fossil kraft, og blitt «helt grønne»? Hvis vi skalerer 40 til 100 prosent, ser vi at de måtte bygget 45 000 vindturbiner til, og deretter nesten 4000 nye vindmøller i året, for de holder ikke lenger enn 20 år. Hvert år ville 12 000 vindturbinblader blitt søppel, bare i Tyskland. I tillegg måtte de avsatt 35 prosent av alt sitt landbruksland til energiavlinger, i en verden hvor landbruksjord er i ferd med å tørke inn og jungler hugges for å produsere mat.

For å bedre vår miljøpolitiske evne har filosofen Bruno Latour tatt til orde for en, på engelsk, naturens due process, eller en «naturens rettssikkerhet» på norsk. Det viktigste med en slik rettssikkerhet er ikke å gi naturen en absolutt ukrenkelig verdi, for eksempel ved at et stykke vernet natur aldri må røres. Det viktigste er prosessen: at man tar den tiden som trengs, at den er demokratisk, og at den tar hensyn til både naturens og menneskenes stemmer.

Terra sapiens må formes globalt av klimavitenskap og forpliktende internasjonalt samarbeid, mens det langsomme «naturens parlament» som Latour tar til orde for, må skje i lokale demokratiske forsamlinger. Det, må vi huske på, er vi allerede på vei til å bli tidvis gode på. Vi har en Plan- og bygningslov og et stort sett av tilhørende forskrifter. Disse regulerer utbyggingsprosesser slik at ulike sosiale grupper, sårbar natur og klimautslipp kan, bør eller må tas hensyn til. Vi «glemmer oss» av og til, og helt frem til 2020 ble bygging av vindkraftparker i Norge regulert av energiloven, uten mulighet for lokale veto. Ungdommene som demonstrerte ved inngangen til Olje- og energidepartementet viste oss alle hvordan denne utbyggingen var et overgrep mot reindriftssamene.

Den oppmerksomheten som nå rettes mot alle vindparker i Norge kanskje like viktig som reindriftsamenes seier. Vindparkene er er alle bygget med minimal omtanke for lokalt eierskap, ikke bare i forhold til urbefolkningers rettigheter, men også i forhold til emosjonelt og økonomisk eierskap for alle i et lokalsamfunn.

Allerede i 2020 var behovet for bedre lokalt eierskap av vindparker kjent for regjeringen, og det de begynte å gjøre for å få til bedre lokaldemokrati, var nettopp å underlegge utbygging av vindkraft kommunal planlegging etter Plan- og bygningsloven. Det kan gi oss en bedre måte å forene globale utfordringer med de lokale naturenes parlament på.

Også i Norge ble altså vindturbiner bygget med et hastverk som var planløst, bokstavelig talt. Med bedre lokal planlegging gjenstår det å se hvor mange nye vindparker som kommer til å bli bygget. For alle som mener vi må forte oss med å bygge vindturbiner for å løse klimakrisen, er det verdt å huske på at det raskeste, suverent mest effektive «klimatiltaket», noen gang, var pandemien. Ved å gjøre mindre kan vi gjøre mer, hvis vi bare snakker sammen på veien. Både umiddelbart og på lang sikt vil langsomhet være godt for kloden.

Medielandskapets parlament
Når det gjelder vårt «medielandskapets parlament», er tilstanden mye dårligere. Vi har ingen ting. Her er to små scenarioer som viser til det jeg tror er reelle muligheter for en ny mediepolitikk.

La Norge samarbeide med fem eller ti andre land, eventuelt hele EU, om å gi teknologiselskapet Meta et tilbud: Vi krever ved lov at algoritmene som regulerer nyhetsstrømmer i sosiale medier, underlegges demokratisk åpenhet. Samtidig tilbyr vi bedriften å lage «facebook.no», «facebook.se» og så videre. Disse lokale versjonene vil være forbundet sosialt, slik at man kan ha «venner» på tvers av landegrensene, men de vil være nasjonalt abonnementsfinansiert, ikke reklamefinansiert. Brukere som vil ha dem, må abonnere, og økonomiske modeller kan variere fra land til land, slik at stater kan velge å subsidiere eller skatte tjenestene ulikt.

Det er så vidt jeg kan se, ikke noe teknologisk eller økonomisk umulighet i å lage slike versjoner av alle sosiale medier, bare litt langsommere, og med åpenheten omkring algoritmene kan spekulativ psykologi minskes. Den vil heller ikke være like nødvendig, fordi det ikke lenger er vår oppmerksomhet som er varen.

Et annet scenario, gitt av følgende fire faktiske premisser: 1) Et Chat GPT-søk bruker minst fire–fem ganger så mye energi som et googlesøk, 2) alt fra ungdommer til statsråder kan skrive stiler eller pressemeldinger uten at noen vet hvor sannferdige de er, eller hva slags moralsk vinkling som er bakt inn i dem, 3) Google-ingeniøren som laget Gmail, har spådd at Chat GPT kan utkonkurrere Googles søkemoter i løpet av to år, og 4) det er ingen tvil om at Microsofts viktigste ambisjon med Chat GPT nettopp er å ta seriøse markedsandeler fra Google.

La oss si at Google-ingeniøren om noen år ligger an til å få rett. Da kan vi faktisk spørre, hvis vi tør å stille et politisk vinklet spørsmål: Skal vi sikre oss googlesøket, en internettjeneste som er like viktig som alle Norges biblioteker til sammen, og unngå at Microsoft skal bruke klimakostbar energi på å ødelegge våre barns mulighet til å lære å lage egne tekstlige analyser? Kan vi i så fall gjøre noe for å nå et slikt mål?

Ja, vi kan. Vi kan tenke oss en modell omtrent som den jeg skisserte for Facebook over. Den norske stat kan si til Google: Vi vil betale dere for at googlesøket skal være tilgjengelig på alle norske datamaskiner de neste 20 årene, med mulighet for å forlenge kontrakten, gjerne også med et visst innslag av reklamefinansiert innhold. En slik subsidiering kan så suppleres med økonomiske og juridiske kjepper i hjulene på algoritmer som produserer KI-generert tekst, for dermed å begrense deres utbredelse.

Utviklingen av sosiale plattformer og nye KI-systemer er ingen teknologisk naturkraft. Den er en effekt av nasjoners og mediegiganters kamp om markedsandeler. Slik innovasjon kan reguleres politisk, slik oljegiganter kan og må reguleres. Vi må rett og slett tørre å bli mediepolitikere igjen, og utvikle den mediepolitiske kompetansen som ikke klarte å følge utviklingen fra massemediene til de sosiale mediene.

Å endre seg med verdighet
Vi aner ikke hvordan «Norge» kommer til å arte seg om hundre eller tusen år. Vi er blinde urmakere. Med skriftspråkene tok vi et stort blindt skritt på veien i evolusjonen av oss selv. Vi tar ennå et slikt skritt når vi nå bygger tankeprosesser inn i maskiner. Hverken jordkloden eller vi vil forbli det samme.

Om målet er uvisst, så er det imidlertid én ting vi kan gjøre: Vi må sikte oss inn mot en type konservatisme som både bevarer, for å si det litt banalt, balansen i vår indre natur – vår emosjonelle og mentale helse – og balansen i vår ytre natur, vårt miljø. Det vi skal utvikle, er altså de demokratiske og langsomme prosessene som tillater disse naturene å ha det bra på den veien de alltid er til å bli noe annet.