Gener som hopper – en liten oppsummering

For mindre enn et år siden oppdaget jeg for alvor at organismer — planter, dyr, bakterier — arver gener på tvers av arter. De «bytter gener» seg imellom. Horisontal genoverføring kaller biologene det. Ikke all arv går fra foreldre til avkom. Noen biologer har visst dette i nesten 60 år, men de siste 20 årene har antall kjente tilfeller eksplodert. Nå antar man at 81 prosent av alle bakteriers gener stammer fra andre bakteriearter. Mange tilfeller av genoverføring fra planter til planter eller planter til dyr er også dokumentert. The Gene that Jumped i det flotte nettmagasinet Aeon gir en god populærvitenskaplig introduksjon til temaet.

Når «naturen» kan overføre gener mellom arter så kan vel også mennesket trygt gjøre det? Derved er vel genmodifiserte organismer (GMOer) helt greit? Nei, selvfølgelig ikke, det er mange måter å gjøre ugang på, og i evolusjonen vil jo de mislykkede forsøkene dø ut på sitt stille vis, mens vi med industriell effektivitet kan masseprodusere GMOer før de er tilstrekkelig testet. Men, selv om horisonatl genoverføring ikke er none garanti for at GMO er trygt, så begynte jeg å lese om GMO, og ble overrasket av følgende:

  • De fleste argumentene mot GMO er enten gale, eller så omhandler de problematiske sider av landbruket og ved moderne matproduksjon generelt.
    • Genmodifiserte organismer har vært undersøkt, og Verdens helseorganisasjon skriver: «GMO maten som nå er tilgjengelig på markedet … innebærer sannsynligvis ikke noen helserisiko. Ingen helserisiko ved denne maten har noen gang blitt påvist» (WHO 2015).
  • De fleste kommersielle genmodifiserte organismer har klare økologiske eller ernæringsmessige fordeler.

Fordelene ved GMO overses i den norske debatten. Ulempene blir ikke sett som problemer med landbruket generelt. Med utgangspunkt i en spesiell teknikk for å drive bioteknologisk genoverføring («CRISPR-Cas9-teknologien») skrev jeg derfor essayet Artenes urene opprinnelse i Morgenbladet (bak betalingsmur).

Morgenbladet intervjuet Bioteknologirådets leder, Sissel Rogne, som var skeptisk til mine argumenter (også bak betalingsmur).

Jeg svarte henne, i en kronikk som ikke er bak betalingmuren: Monsterlaksen og monstermaisen.

Tre personer var uenig i det meste jeg skrev (ikke bak betalingsmur):

Jeg tok fatt i det jeg syntes var disse kritikernes beste argumenter, ga dem rett i at plantegiften Roundup har blitt brukt for ukritisk av  bønder som dyrker mais og soya som tåler Roundup, og at Roundups viktigste virkemiddel, glysofat, kan være kreftfremkallende for mennesker. Men jeg viste også at dette ikke er argumenter mot GMO som sådan: Vi trenger en progressiv GMO-forskning.

Det er ikke lett å vite hvem man skal stole på i faglige debatter av den typen som raser rundt genmodifiserte organismer. Man kan finne nettsider med lenker til forskere som er kritiske til GMO, eller nettsider med lenker til forskere som viser til teknologiens gode virkninger på miljø og helse. Det ser imidlertid ut som den tidligere GMO-motstanderen Mark Lynas har et godt poeng når han nå har blitt GMO-tilhenger: De store forskningsinstitusjonene som vi velger å stole på når de forteller oss at klimaendringene er virkelige og potensielt farlige, de forteller oss også at GMO er trygt (How I Got Converted to G.M.O. Food).

I en nylig artikkel i Scientific American viser den nederlandske vitenskapsfilosofen Stefaan Blanche først at genmodifiserte organismer er trygt å spise og løser flere miljøproblemer enn de skaper. Han belegger sine påstander med lenker til solide, vitenskapelige studier. Jeg dropper de lenkene, men de kan klikkes på i artikkelen til Blanche: Why People Oppose GMOs Even Though Science Says They Are Safe. Så spør han seg hvor frykten for GMO kommer fra. Hans svar ligner mitt fokus på «frykten for det urene»: Han finner en viktig grunn til at vi frykter GMO i vår tro på at organismer har en indre «essens», en «egentlig natur», noe urokkelig. Denne «essensen» har vi projisert inn i DNAet. Å blande planter og dyrs DNA blir derved en tukling med alle organismers egentlige natur. Det er nesten som å bryte et incest-tabu. Det at GMO-motstandere har brukt frasen «tukle med» for å snakke ned GMO er et retorisk grep for å gjøre blanding av DNA fra ulike organismer til noe stygt, nedrig, avskyelig. Nesten som å «tukle med» barn.

Blanche mener at følelsen «motbydelighet» («disgust») har et evolusjonært grunnlag: Vi ble utstyrt med en slik følelse for å unngå å spise rotten, giftig eller infisert mat. Det stemmer sikkert at følelsen av motbydelighet har et biologisk grunnlag (Yuk! Hvor skulle den ellers kommet fra? Neppe noe vi bare fant opp.) Nå er det ikke helt trivielt å slutte fra følelsen av motbydelighet til GMO-motstand. Og ikke så pent å forklare en meningsmotstanders argumenter som «irrasjonelt føleri».

Men altså, les Blanches argument, og et eller annet sted kommer jo GMO-motstanden fra. Folk blir jo syke av rotten mat, men ingen — i følge WHO; ingen — har hittil blitt syke av å spise GMO. Så hvorfor kortsluttet vi, følelsesmessig, og begynte å blande de to? Jeg tror det er fordi mange menneskelige følelser er det vi kan kalle «genetisk underdeterminerte». Altså: genene detaljregulerer som oftest ikke, de disponerer. Mange dyr, og spesielt mennesket, er tilpasningsdyktige. De er tilpasset mange økologiske nisjer, mange dietter. Da er det evolusjonært sett dumt å detaljregulere. Til dels er det også vanskelig, naturhistorisk sett, å la evolusjonen utvikle all den kunnskapen om «ren» og «uren» mat, for så å kode denne kunnskapen i genene. Det er tvilsomt om genomet er stort nok, målt i mengden informasjon, til å «huske» alle detaljene, og for en art som har gått fra kontinent til kontinent, ville det neppe vært tid til å vente på at evolusjonen skulle hjelpe oss. Så læring, kultur, ga oss den spesifikke kunnskapen. Denne «kulturen» begynte selvfølgelig ikke med det historikerne kalte «historisk tid». Kulturen er flere millioner år gammel. Innholdet i den har den variert, men det at mennesket «har» kultur, eller «er» kultur er like gammelt som at vi har gener og er natur.

Det ethvert menneske gjør gjennom sin oppvekst og læring, er å koble følelsen av motbydelighet sammen med et eller annet begrepsapparat. Dette begrepsapparatet beskrev jeg i det første essayet i Morgenblandet. Her er et sitat, for den som ikke har betalt for essayet (resten må dere nok kjøpe!); et forsøk på å forklare hva slags kulturelt begrepsapparat vi koblet følelsen av motbydelighet på:

"Haeckel arbol bn" by Ernst Haeckel - Escaneado por L. Fdez. 2005-12-28. Licensed under Public Domain via Commons - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Haeckel_arbol_bn.png#/media/File:Haeckel_arbol_bn.png
Ernst Haeckels «Livets tre», fra 1866. Hentet fra Wikipedia

På midten av 1700-tallet utviklet den svenske prestesønnen det biologiske klassifikasjons-systemet. Han samlet arter i ordener – og ordener i klasser. Linné samlet og organiserte mange arter, men han tenkte ikke evolusjon. Hans siktemål var å ordne Guds skaperverk. «Arter og slekter er Guds verk», skrev Linné, «ordener og klasser menneskets». Artene var absolutte størrelser gitt av Gud.

I 1809 introduserte Jean-Baptiste Lamarck ideen om at disse artene hang sammen i en felles naturhistorie. De hadde utviklet seg fra enkle til komplekse former og var derfor historisk forbundet i det han kalte «livets tre». Metaforen om at alt liv på jorden henger sammen som et tre, ble for alvor utforsket av biologen Ernest Haeckel, som rundt 1860 tegnet flere variasjoner av livets tre, omtrent som en poppel. For Haeckel var ikke artene gitt av Gud, de var skapt gjennom naturlig og seksuell seleksjon. Men med livets tre videreførte Haeckel et viktig element fra Linnés teologi, nemlig forståelsen av at skillet mellom artene var absolutt. Når en gren skilte lag fra en annen, var det ingen mulighet for at de kunne føres sammen igjen. Artene forble like rene som da de ble gitt av Gud.

I andre halvdel av 1800-tallet utviklet også biologene ideen om «rene raser», i tett symbiose, selvfølgelig, med vestens koloniale verdensbilde. Rundt 1930, da nazistene var i ferd med å ta «rene raser» ut i det mest politisk ekstreme, så avviklet biologene begrepet. Biologene hadde utviklet populasjons-genetikken, og de definerte raser som systematiske forskjeller mellom populasjoner gitt av et ytre stengsel (for eksempel et hav), og ikke en essensiell, «ren», egenskap ved individer.

Arter, derimot, ble fortsatt sett på som rene, tilsynelatende klart gitt av sin definisjon: Hvis to foreldre ikke klarer å produsere et avkom som igjen kan reprodusere seg, så har man et absolutt skille mellom arter.

Men så var det det da, at skillet mellom arter ikke er absolutt, og at det å blande arters gener ikke nødvendigvis er farlig. Det vi antok var artenes ukrenkelige essens er oppe til revisjon.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s