For tiden endrer en del klimatalltall seg fra vondt til verre. Raskt. Andre tall peker mot en mindre dramatisk utvikling, som ser ut til å gi oss et mer romslig handlingsrom.

NRKs klimagraf viser at vi har hatt en temperaturøkning på 1,18 grader siden førindustriell tid. Kurven til NRK stiger gradvis, og det kan være mulig å tenke seg en rasjonell, langsiktig utvikling som er forutsigbar. FNs klimapanel har jobbet med slik langsiktig forutsigbarhet. Et av flere scenarier anslår at hvis vi gjør «moderate» kutt i klimagassene kan vi stabilisere den globale temperaturen på +2,7 grader i år 2100.

Men scenariene er i ferd med å rakne. FNs klimapanel jobber langsomt og konsensuspreget. Både forskningen utenfor institusjonen og de faktiske temperaturendringene er nå i rask endring.

Sammen med Eevi Beck skrev jeg en kronikk i Klassekampen om hvordan disse raske endringene gjør det nødvendig for oss å handle på grunnlag av usikre men skremmende utviklinger, som ikke blir mindre virkelige selv om kunnskapen vår er usikker:

La usikkerheten forme politikken (29.april, 2026)

Anders F. Breidlid skrev en kritikk av kronikken. Ingen grunn til å henge seg opp i et par retoriske formuleringer, for han tok bare vårt poeng et skritt videre, og la vekt på behovet for politisk handling, og problemet med at slik handling er upopulært:

Veikt svar på klimakrisen (2. mai 2026)

Likevel tror jeg vi trenger å forstå klimaendringene, og mulige konsekvenser, og at vi trenger å snakke om denne forståelsen i seg selv, uten å kreve at vi presenterer løsninger. Jeg kalte innlegget «Ja, Breidlid vi må handle, men vi må også forstå». Klassekampen måtte kutte litt i den tittelen:

Handling og forståelse (5. mai 2026)