I siste utgave av Salongen skriver jeg om både liv og tenkning: Hvordan er liv mer enn individuelt, og hvordan kan tanken være fri, i den forstand at den ikke er styrt av naturlover?

Dette er store spørsmål, og jeg liker å stille dem, gruble over dem. Det er imidlertid en fare med store spørsmål, og det er at de har en tendens til å be om enkle svar: Hva er svaret på «spørsmålet om livet, universet og alt?»

«42», i følge Haikerens guide til Galaksen.

Dette er svar som i liten grad hjelper oss. I våres var jeg på en forelesning med antropologen Jorunn Eikjok. Hun snakket om «Bevisstheten i naturen», og spesielt hvordan samer forstår naturen som bevisst, eller snarere: Hun snakket om hvordan samisk natur er bevisst. I «gamle dager» forsto antropologer ulike folkeslags kosmologier som «forståelser». Eikjok, derimot, snakket om naturen der ute, som om samene hadde rett.

Jeg synes det er vanskelig å slå fast sånn uten videre at samene har rett i at «fjellet tenker», selv om jeg heller ikke kan insistere på at de tar feil. Blant publikum den dagen var det imidlertid en sosiolog som sa at nå er naturvitenskapen i ferd med å finne ut at det kan finnes en type bevissthet i fjellet. Teorien heter panpsykisme, og går ut på at det er litt bevissthet i hvert atom, og derved litt, eller mye bevissthet i store ting, inklusive den «kosmiske bevissthet», det tenkende altet.

Akkurat da leste jeg en bestselger om panpsykimse, Philip Goffs Why? The purpose of the universe.

Og jeg tenkte; dette er ikke vitenskap, det er kvasifysikkens svar på «42». Goff kaller den et alternativ til «Wild West … neo-liberalism«. En rød-grønn jakt på de enkle svarene.

Men så mener også jeg at man kan argumentere vitenskapelig for at fjell i hvert fall er en del av livet, selv om de ikke er individer. Men den vitenskapen er ikke enkel. Det kan lese mer om i Salongen, her: MANGE SMÅ SMELL ELLER ETT STORT

Mens jeg satt her og grublet…

Hvordan har jeg kommet dit at jeg både søker det vidløftige og det komplekse? De store spørsmålene om naturen, og de vanskelige svarene? Boka om Omsogens naturhistorie er kanskje et eksempel på den dobbeltheten. I det følgene er en litt personlig beretning, for hva den er verdt. 🙂

Jeg vet ikke helt hvor naturinteressen min stammer fra. Kanskje fra en barndom i Østmarka. Skoleveien gikk gjennom en bit av marka, fra Bogerud til Nøklevann skole på Bøler. Tolv år gammel dro jeg og Ole Bull på elleve alene på telttur til Elvåga, uten voksne, seks kilometer inn i marka. (Men vi hadde avtalt med mamma og pappa ganske nøyaktig hvor vi skulle slå opp teltet, og hadde med matpakker, ikke primus.) Fire år senere smugdrakk jeg mine første pils ved det vannet.

Min første teoretiske interesse for natur kom via faget fysikk, mye på grunn av min nerdete matematikkinteresse. Og det er kanskje et sidesprang, men likevel litt viktig for hvordan jeg begynte å tenke om samspillet mellom mennesker og miljøet, og hvordan vi er natur: I bokhylla til far min sto en liten populærvitenskapelig bok om relativitetsteorien. Jeg leste den, og skjønte hvordan man kan reise i tid når man nærmer seg lysets hastighet. På skolen fortalte jeg læreren min om muligheten for å reise i tid, og hvordan reisende gjennom verdensrommet kan aldres ulikt, når man reiser veldig fort. Han nektet å tro meg, men inviterte meg opp til tavla for å holde en liten forelesning om temaet. Jeg tegnet og forklarte. Dette skjedde på svaktrømslinja på Elvebakken Yrkesskole i 1980, hvor vi lærte å reparere datamaskiner, og for første gang i mitt liv følte jeg meg hjemme i norsk skole.

Etter å ha reparert datamaskiner noen år, ville jeg virkelig finne svaret på spørsmålet om livet, universet og alt. Og fysikk var faget, trodde jeg, så jeg avtale en studie-veiledningstime med en fysiker på Blindern. Dette var i 1987, og Gro Harlem Brundtlands FN-rapport om «Vår felles framtid» var på alles lepper. Jeg begynte å snakke med ham om at miljøproblemene våre egentlig sitter i hodene våre, i hvordan vi tenker feil. Han sa «ja, enig», men hvis du vil studere det, så er kanskje ikke fysikk, men heller noe som heter «sosialantropologi» du bør vie deg til. De studerer, blant annet, ulike folkeslags økologiske tilpasninger.

Det var et godt råd, og jeg ble sosialantropolog. Realisten i meg forsvant imidlertid aldri, og blant antropologene var det noen som hadde dilla på biologen, systemteoretikeren og antropologen Gregory Bateson. (Thomas Hylland Eriksen skrev til og med om ham i den anarkistiske blekka Gateavisa. Jeg har skrevet om Bateson her.) Bateson mente at det fantes et «sinnets økologi» og at med Vestens ekspansjon, sto verden overfor en «krise i sinnets økologi»: Det var en krise mente Bateson, i tenkemåte, dog en krise som ikke bare var i hodene våre, men også i det biologiske miljøet. Det gikk an å tenke likt om sinnet vårt og om økologien, for på et merkelig vis så var ikke tenking bare individuelt, det var et økologisk fenomen. Jeg satt hjemme i hagen med far min. Han skjønte relativitetsteorien til Einstein, men Bateson ble litt for drøy for ham. Spekulativt.

Ja, det var litt mystisk.

Gjennom sosialantropologien lærte jeg også at «moderne» mennesker aldri har den «kontrollen over naturen» som de av og til er redde for å miste. På den andre siden er ikke etniske minoriteter «naturmennesker», i økologisk harmoni med miljøet. Ingen av oss er helt moderne, ingen av oss er helt naturlige. Visdom i ord og handlinger følger andre skillelinjer. Det var altså ikke helt enkelt å si at «Vesten» eller «det moderne» hadde skylda for den økologiske krisen.

Var Bateson en tidlig versjon av dagens panpsykister? I California ble han litt av en guru for 1970-tallets motkultur, og noen så nok etter enkle løsninger i hans tekster. Selv strittet han imot. Han hadde ingen løsninger. Han hatet løsningsorientert vitenskap, for ha hadde brent seg, når han under andre verdenskrig var engasjert av det amerikanske forsvaret for å finne «kulturelle løsninger» på krigen med Japan.

Bateson er ikke alltid så veldig tydelig til stede i det jeg skriver, om panpsykisme eller om omsorgens naturhistorie. Men han er alltid med i ånden. Så les gjerne det essayet som Bateson, som jeg lenket til over.