«Det Lange Nå»

Tiden går ikke, den hopper. Alltid i sprang. Den analoge klokken lurte oss, for viserens spiss og den jevne gangen ga inntrykk av at nået var et punkt som beveget seg. Men intet menneske, intet dyr og ingen maskin har noen gang observert tiden som et punkt. Tiden observeres alltid som tidsrom. (Dette har jeg skrevet mer om i The duration of the present.)

Den digitale klokken er sannere enn den analoge, for den gjør tiden til biter. Men den lurer oss på en annen måte, for den gjør hvert tidsrom like langt. Tidsrom varierer i lengde. Det gjelder også for nået. Klimapolitikken, for  eksempel, operer med mange «nå», noen av dem er 100 år lange. Geologisk sett er hele «2000-tallet» én nåtid.

Navnet «Det lange nå» er inspirert av to prosjekter som forskyver tidsforståelsen, og som lager lengre nå-tider, lengre «nå-tidsrom». Det ene prosjektet er The Long Now, det andre er Framtidsbiblioteket. Begge inkluderer konseptuelle kunstverk.

The Long Now har lagt til et siffer i tidsregningen, og ble således startet i år «01996». Deres viktigste kunstverk er stor mekaniske klokke, som bygges inne i et fjell i Amerika. Klokken skal gå i 10 000 år, og til dels trekkes opp av besøkende mennesker, som går på en tredemølle, og til dels drives av solenergi. Folkene bak The Long Now gjør noe som er uvanlig i en norsk sammenheng; de kombinerer på Californisk vis noe som ligner «dypøkologisk»  naturvern med modernisme og tekno-optimisme. (Miljøorganisasjonene Bellona kombinerer naturvern med tekno-optimismen, men mangler den mer filosofiske «dypøkologien».) Jeg skal skrive mer om dette, nå kan jeg bare henvise til nettsiden, men titt gjerne på det økomoderne manifest, som et typisk eksempel på tankegangen til The Long Now.

Framtidsbiblioteket skal bestå av 100 utgivelser som skal utgis i 2114. Alle skal trykkes på papir fra de nye trærne i et hogstfelt som ble hugget og nyplantet i 2014. De gamle trærne, de som nå er hugget, skal bli til selve bygningen, det vil si et rom i det nye Nasjonalbiblioteket. Den første publikasjonen ble gitt til prosjektet av Margaret Atwood, og overrekkelsen fant sted i den nye plantefeltet, på toppen av Vettakollen i Oslo. Prosjektet gjør år 2114 til et nærværende år for oss i dag. Vi som lever i 2014 og de som lever i 2114 blir deler av det samme nået, og det som er en del av alle skogseieres etos gjøres allment, nemlig at man planter en skog i et 100-år-perspektiv (nesten uansett hvor «profitthungrige» skogseierne måtte være, så planter de trær for sine barnebarn). Jeg skriver snart mer om dette også.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s