NRK har lenge kjørt en artikkelserie for å vise at norsk natur «raseres». De hevder å beskrive en langt kommet «naturkrise». Aftenposten har nå meldt seg på, og kjører akkurat samme argumentet. Begge medienes dekning av den påståtte naturkrisen er et eksempel på hvordan norsk journalistikk har lagt seg til en aktivistisk stil, hvor de skaper fengende klikkagn til bestemte politiske grupper.

Jeg burde være i målgruppen, for jeg er engasjert i klimapolitikk, men jeg får problemer med «naturkrisen» i disse reportasjene. Problemet er at det er et stort sprik mellom faktaene som publiseres og «krisen» som postuleres. I denne teksten skal jeg ta utgangspunkt i tallene som mediene selv presenterer når de hevder å avdekke en «rasering» av norsk natur. Deretter skal jeg gi et alternativt bilde av hva slags endringer i norsk natur disse faktaene viser til. Jeg skal komme innom NRKs berømte reportasje om nedbygging av norsk natur, men hovedfokuset er på Aftenpostens nylige beskrivelse (14. april) av hvordan «norske hytteplaner skjuler en utslippsbombe».

Følgende sitater er representative for reportasjens form:

«Som generalsekretær i miljøorganisasjonen Sabima er han [Einar Wilhelmsen] godt kjent med at norsk natur raseres i stor stil. NRK har avslørt at 79 kvadratmeter natur har vært bygget ned hvert minutt de siste fem årene.»

Aftenpostens reportasje er fokusert på utbygging av myrer og bruker følgende bilde på hvordan vi behandler dem:

«Norske kommuner planlegger å bygge ned 208 kvadratkilometer myr til boliger, fritidsboliger og næringsbygg. Det er like mye som 30.000 fotballbaner, eller halve Oslo kommune. Det aller meste av dette – 136 kvadratkilometer – går med til hyttebygging.»

Det objektive fenomenet er i følge NRK og Aftenposten at «norsk natur raseres». Det pedagogiske trikset består i å vise dette ved å sammenligne naturtapet med små familiære størrelser som fotballbaner. Men hva skjer hvis vi endrer sammenligningen? Siden utgangspunktet til Aftenposten er alle kommunale utbyggingsplaner i myr, lam det være nyttig å sammenligne dette med mengden myr i Norge, totalt.

Omtrent 9 prosent av Norges totale areal er myr, vel 28 000 kvadratkilometer. De 136 kvadratkilometrene planlagt utbygging utgjør altså 0,47 prosent av all myr i Norge. Dette har mange naturpolitiske konsekvenser, både for hvordan vi håndterer artsmangfold og klimautslipp.

Aftenposten oppgir at 332 arter som er utrydningstruet i Norge lever i myrer, og derved trues av nye utbygginger. Det kan hende at noen av de nye hyttefeltene er planlagt i spesielt verdifulle myrer som absolutt bør vernes. Men når 99,53 prosent av all myr forblir myr, bør vi kunne spør oss om det å stoppe alle hytteutbygginger i myr vil gi noe merkbart økt vern av disse artene?

Det er utvilsomt tilfelle at myrer er viktige karbonlagre og at store mengder karbon frigis når man drenerer dem. Noe karbon blir igjen i myra og det er vanskelig å si akkurat hvor mye karbon som frigis, men biologer ved NIBIO (Norsk Institutt for Bioøkonomi) har kommet fram til at i verste fall vil så mye som 20 045 tonn CO2-ekvivalenter pr kvadratkilometer kunne frigis. (Jeg har regnet om fra NIBIOS tall, som er 55 tonn rent karbon pr dekar, til CO2-ekvivalenter pr kvadratkilometer.) Det betyr at 136 kvadratkilometer hyttebygging i myr i verste fall kan gi et utslipp på 27 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

(NB! jeg skrev 2,7 millioner tonn i Aftenposten, og syntes det var mye. 27 millioner tonn CO2-ekvivalenter er nesten helt ufattelig mye, og et veldig godt argument for å begrense bygging i myr! Her er det viktig at vi tenker oss om før vi setter spaden i torva!)

Likevel er det nyttig å sammenligne med noe annet enn fotballbaner: På grunn av endringer i måten vi bruker naturen på i Norge – spesielt gjennom skogreisning, reduksjon av beitedyr og avviklingen av seterdriften – legger skogen på seg vel 18 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året (også klimaendringer bidrar til veksten). Det er også sånn at utslipp av karbon fra myrene hvor vi bygger hytter vil gå over flere år. La oss si, veldig røft, over minst 10 år. På ti år vil skogen i Norge kunne legge på seg 180 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippet fra de 136 kvadratkilometrene nye hytter utgjør da 15,3 prosent i året av det som bindes.

Det at vi bytter ut den gamle seterdriften og skogreisingen med nye hyttefelt skaper altså ikke en klimakrise, for endringer i bruken av norsk natur fører til at det bindes 6,6 ganger så mye klimagasser som det de nye hyttefeltene i myr vil kunne slippe ut, over en 10 års periode. Deretter vil skogen kunne fortsette å binde mye karbon. La oss likevel slå fast at å bygge ut myr er veldig dumt for klimaregnskapet.

Hva så med all annen utbygging, ikke bare nye hyttefelt? Er ikke det mye verre? Vel, det er ikke så mye som er verre for klimautslippene enn å drenere myr, men igjen må vi sammenligne på relevante måter. Som nevnt har NRK har vist at totalt 79 kvadratmeter natur ble bygget ned hvert i minuttet i Norge, året rundt, fra 2017 til 2022.

La oss ta tallet til statskanalens tall alvorlig, men snu litt på det. 79 kvadratmeter i minuttet tilsvarer 42 kvadratkilometer i året. På samme tid vokste som sagt skogen i Norge ganske mye. Omtrent 1/3 av all skog i Norge er gammelskog, og fordi hele skogen vokste, så vokste også gammelskogen. Gammelskog er skog som går fra å være økonomisk nyttig produksjonsskog til å få såpass mange døde trær, stående og liggende, at den blir mer økologisk rik, men mindre lønnsom som potensielt tømmer.

En undersøkelse utført av NIBIO viste at arealet gammelskog har lagt på seg ca 288 kvadratkilometer i året i perioden 2000-2015. Bare gammelskogen vokste derved 7 ganger så mye pr. år som de 42 kvadratkilometrene vi bygget ned.

Problemet med Aftenpostens og NRKs vinklinger er at det er selve den pedagogiske vinklingen som skaper «raseringen». Det ser vi fordi objektive fenomenet naturtap forandres når vi endrer sammenligningen. Jeg har gjort to ting annerledes enn Aftenposten og NRK: Jeg har sammenlignet makrotallene for naturtap med makrotall for hele Norge, og jeg har tatt med makrotall for det vi kan kalle naturvinning, ikke bare naturtap. Det er sant at vi har drenert mange myrer for å plante skog i Norge. Men det er viktig å huske på at kun 1,2 prosent av norsk produksjonsskog er planet som de tetteste granåkrene. Store deler av denne produksjonsskogen er gammel skog som ikke bare er temmelig økologisk sunn, men som også øker i utbredelse.

Poenget er ikke å lage et glansbilde heller enn et skremmebilde av endringer i norsk natur, men katastroferetorikken tjener ingen. Vi vet at katastroferetorikk i klimasaken skaper apati, ikke engasjement. Når retorikken til og med er usaklig gir den klimaskeptikerne et godt kort på hånden, for de vil med rette kunne si at «klimajournalistikk er fjollete katastrofemaksimering».

Når vi gir slipp på katastrofeopplevelsen av at «norsk natur raseres», kan vi begynne å jobbe konstruktivt med naturpolitikk. Det er fint for naturpolitikken at folk vil bruke naturen, også ved å dra på hytta. Det er dumt for klimaet å drenere myrer, men forslaget til SV om å forby all ny hyttebygging i Norge er dårlig faglig fundert. Vi kan søke en pragmatisk middelvei, for eksempel ved å innføre karbonskatt på drenering av myr, og se hvordan utbyggere møter det, for eksempel ved å legge veier oppå myra, uten å drenere den, for derved å ta vare på den karbonrike torva under. Heller enn å skremme framtidige hyttekjøpere over i klimaskeptikerens hender, kan vi på denne måten fremme kreativt klimaengasjement.