I Minerva skriver jeg om kjernekraft og vindkraft. her er litt kontekst: Vi lever i en systematisk schizofren kultur. På den ene siden bruker vi milliarder av forskningskroner for å skape grunnleggende endringer, på den andre siden planlegger vi fremtiden som om disse endringene aldri kommer.

All denne innovasjonen vi — vi i hele verden — skaper en type forandring som følger en S-kuve. Se bilde over. Den er ikke lineær, den begynner å akselerere brått. Så avtar den igjen. Begynnelsen på en aksellerasjon kalles et vippepunkt. De finnes både i økologienm og i økonomien.

Nå vet ALLE det, unntagen Bellona: Vi må ha mer utlsippsfri kraft, og mye av den MÅ være kjernekraft. Bre i den den private sektoren anslår noen at 70 selskaper globalt jobber aktivt med utvikling av avansert kjernekraftteknologi, inkludert SMR-er og 4. generasjons reaktorer. Miliarder invisteres, også av privat kapital.

Stater som Russland, Kina, India,USA, Frankrike og Storbritannia satser (igje, for vestens del), på nyutvikling.

Vi vet ikke helt hvilken teknolog som vil vinne fram. I 1980 visste vi heller ikke om VHS eller Beta kom til å bli den nye video-standarden. Men vi visste at video-stjernene ville ta livet av radio-stjernene. Vi vet heller ikke hvilket firma, hvilken teknologi eller hvilket land som vil bli ledende som vil følge innovasjons-kurve til værs. Men noen vil vinne, og vindkraft stjernene vil falle som radiostjernene falt for videoen.

Her er artikkelen i Minerva: