Denne høstens klimadebatt har blitt preget av økonomen Øystein Sjølies avvisning av at vi behøver å bekymre oss nevneverdig for klimaendringene. Han er ingen «klimarealist» eller «klimafornekter», og har argumentert med henvisning både til scenariene fra klimapanelet (IPCC) og til klimaøkonomisk teori. Konsekvensene av en mulig og ganske realistisk tre graders temperaturøkning er ganske håndterbare, globalt sett – i følge Sjølie – og godt innenfor rammene av den type problemer menneskeheten med litt godt globalt samarbeid lett kan håndtere.

Sjølie har også brukt mye tid på å kritisere forslag til ensidig norske løsninger. Et eksempel på dette er forslaget fra religionsfilosofen Mjaaland, biologen Hessen og den nylig avdøde sosialantropologen Hylland Eriksen, i Morgenbladet 15. november der de mener Norge kan og bør ta en ledende rolle i avviklingen av oljeøkonomien ved å innføre en avgift på 5 dollar per fat utvunnet olje på norsk sokkel. I Morgenbladet 6. desember argumenterer Sjølie for at det er tvilsomt at Norges handlinger vil ha den ønskede signaleffekten i markedet. Det er for lett for Russland og Saudi Arabia å fylle det lille tomrommet vi etterlater i markedet. Moralsk er vi heller ingen ledestjerne i verdens oljeøkonomi, mener Sjølie. I Morgenbladet som i mange andre innlegg i høst, argumenterer han for at en global karbonskatt – så global som mulig – er et mye bedre virkemiddel enn alle de foreslåtte særnorske tiltakene.

Avslutningen av Sjølies tekst i Morgenbladet er nok den som vil provosere mest. Han skriver:

Hvis det ikke er mulig å få et internasjonalt avgiftssystem på plass, er det beste kanskje å la klimaendringene gå sin gang. Mennesker over hele verden klarer store klimatiske utfordringer, også klimaendringer. Særlig når vi har tilgang på mye og billig energi.

Jeg tror Sjølie har rett i at det er bedre å gjøre ingen ting enn å gjennomføre tiltak som bare styrker vårt oppblåste, norske selvbilde som et land som kan ta en moralsk ledende posisjon i verden.

Men så er Sjølies argumentasjon også problematisk Ved å trekke på klimaøkonomen William D. Nordhaus’ Nobelprisforedrag, fra 2018, hevder Sjølie at en global oppvarming på 3 grader vil koste 3 prosent av verdenssamfunnets BNP. Nordhaus hevder også at i tilfelle temperaturen stiger med 6 grader og flere av jordsystemets vippepunkter krysses, så vil kostnaden kun bli 8 prosent av verden BNP. Vi skal fyre mye og lenge med kull før jorden blir seks grader varmere, og kommer neppe dit før rundt år 2100. Men Nordhaus er altså i stand til å regne ut hva det vil koste oss, sånn omtrent om 75 år.

Her er vi nødt å reflektere litt over økonomifagets evne til å se inn i framtiden. Altså, et økologisk «vippepunkt» er en endring hvor et system begynner en selvforsterkende prosess. Hvis Amazonas blir en del tørrere og mister enn del mer skog enn det som allerede har skjedd, så kan skogen slutte å produsere den fuktigheten som skogen selv trenger, og da avvikler hele regnskogen seg selv og blir til savanne (det kan ta ca 50 år).

Flere lignede prosesser, slik som smeltingen av Grønland, kan virke sammen, og – noen ganger – forsterke hverandre. Gjør de det, så kan det globale økosystemet bli dynamisk ustabilt, og gå gjennom raske, dypt-virkende forandringer, for eksempel med en sterk svekking av AMOC-strømmen (Golfstrømmen) som resultat.

Vippepunkter er godt kjent matematisk, i dynamisk systemteori. En versjon av denne teorien ble på 1980-tallet kjent som «kaosteori». Et fysisk system kan være stabilt, og forutsigelig, men så kan det bikke over i en «kaotisk» tilstand. Det betyr ikke at alt blir kaos, for systemet er fortsatt gjenkjennelig og fungerende. Men det blir prinsipielt uforutsigelig.

Siden et kaotisk system fortsatt er gjenkjennelig som seg selv, kan man likevel si noe om dets framtidige mulighetsrom, selv om det alltid vil være usikkerhet forbundet med mulige framtidescenarier. Om muligheten for en svekking av AMOC-strømmen skriver Klimapanelet:

«AMOC will weaken over the 21st century and substantially so under high levels (more than 2°C) of global warming (very likely).»

Om et annet mulig vippepunkt, nemlig samtlige tropiske korallrevs død skriver panelet:

«Multiple lines of evidence indicate that the majority (70–90%) of warm water (tropical) coral reefs that exist today will disappear even if global warming is constrained to 1.5°C (very high confidence).»

Det kan altså være for sent for korallrevene, allerede. Vi vet ikke hvor mye AMOC vil svekkes de neste 50, 100 eller 200 årene. Men vi må ta inn over oss muligheten for at klimaet i Nord Europa kan nærme seg det i Alaska.

Nordhaus er imidlertid i stand til å regne ut at dette vil koste verdensøkonomien 8% av dens BNP. Økonomen er klar over problemet med å tallfeste kvalitative endringer, som lokalt kan være katastrofale. Men han avfeier problemet med å skrive at «… it is better to be vaguely right than precisely wrong».

Problemet med å lage et BNP- og økonomisk vekst-regnskap for verden anno 2100, er imidlertid at det gir inntrykk av at vi kan handle klimapolitisk som «rasjonelle økonomiske aktører» på vegne av verden anno 2100. Det har vi ikke, for Nordhaus har faktisk ingen troverdig måte å bregne global BNP etter at en mulig serie vippepunkter har begynt en irreversibel re-konfigurering av den globale økologien.

Vi må legge andre verdivurderinger til grunn enn de monetære. Det gjør vi faktisk ganske ofte: Når mennesker er forsvunnet i fjellet, bruker vi uten å nøle millioner av kroner på å finne dem. Vi kan gjøre det samme med korallrevene og den litt fjerne, men perplekse muligheten for at vestlandsfjordenes regnskoger kan forsvinne. Det er en eksistensiell trussel. Stalin var også en eksistensiell trussel, og i møte med ham utviklet den amerikanske marinen lettvannsreaktoren, atomkraftanlegget som kunne drive ubåter og hangarskip. Det kostet sinnssykt mye, og lettvannsreaktoren ville aldri blitt utviklet hvis den skulle konkurrert kommersielt med kullkraft. Men nesten alle kjernekraftanlegg siden den tid har vært slike lettvannsreaktorer.

Jeg tror vi bør lytte til økonomer når det gjelder å vurdere økonomiske tiltak som kan virke i et marked som finnes her og nå, som dagens olje- og energimarked. Men når det gjelder å vurdere det eksistensielle alvoret i de klimaendringene som IPCC anser som «svært sannsynlige» på lang sikt – gitt store utslipp – så tror jeg vi heller skal lytte til filosofene, biologene og sosialantropologene, og spesielt, kanskje, til vår til egen sorg i møte med et døende korallrev.

(Referanse til bilde: https://www.deviantart.com/zed4art/art/Crystal-Ball-In-Magical-Library-1013983698)