Framtiden i våre hender, landbrukspolitikk og klimaendringer

Jeg har skrevet et essay i Morgenbladet som handler om to ting; 1) om forskjellen på dommedagsprofetier og realisme i klimasaken, og 2) om hva som skal til for å skape bredt folkelig engasjement i den saken. Jeg skriver med utgangspunkt i to tidligere bokessayer i Morgenbladet, ett av biologen Dag O. Hessen, og et av Morgenblad-bokanmelderen Frode Johansen Riopelle. De tror begge at skjønnlitterære og poetiske tematiseringer av klimaendringer kan skape engasjement. Jeg tror ikke at det er nok, selv om det godt kan hjelpe. Det er ikke nok, fordi også skjønnlitterært klimaengasjement kan gjøres feil, og en av feilene man kan begå, er å være for dommedagsprofetisk, også når man skriver skjønnlitteratur. Dere kan lese mer om hvordan jeg diskuterer dette i Morgenbladet:

Hvem bryr seg?
Dommedagsprofetienes apati – og den faktiske muligheten for at verden som vi kjenner den går til helvete.

I dette blogginnlegget vil jeg skrive litt mer om forskjellen på «dommedagsprofetiske» og «realistiske» måter å forholde seg til klimaendringene på, og jeg skal gjøre det med utgangspunkt i tre ismer: Pessimisme, optimisme og possibilisme. «Possibilisme» er et ord jeg har hentet fra Hans Rosling, og betyr noe sånt som både å anerkjenne et mulig problem samtidig som man hele tiden ser etter mulige løsninger. Den siste av disse «ismene» er mer forskjellig fra de to første enn man kanskje kan tro. Den fordrer en ganske annen verdenanskuelse, et annet etos.

En framtid du ikke vil ha? Jeg vil illustrere forskjellen på de tre «ismene» med et eksempel fra en klimarapport som Framtiden i Våre Hender (FIVH) publiserte i 2015; En framtid du ikke vil ha. Jeg skal bare ta for meg noen få sider av rapporten, nemlig hvordan de beskriver utviklingen i norsk landbruk, og vi skal se hvordan FIVH i denne saken er pessimistiske heller enn possibilistiske, og derved også dommedagsprofetiske, heller enn realistiske.

Saken er som følger. I 2009 skrev publiserte Cicero-rapporten Konsekvenser av klimaendringer, tilpasning og sårbarhet i Norge. I denne skriver de:

«Det norske landbruket kan komme styrket ut av en global oppvarming. Stigende temperatur forventes å forlenge vekstsesongen, øke vekstpotensialet og bedre mulighetene for å innføre nye arter.»

Og så legger Cicero til et par reservasjoner. Men hovedbudskapet, hevder FIVH, er dette:

De fleste som leser dette vil forstå det dithen at global oppvarming vil gi økte avlinger i Norge. Mediedekningen i etterkant var også preget av dette budskapet.

Deretter presenterer FIVH tre statistiske trender, for Østlandet:

• Det har vært en ganske tydelig temperaturøkning på Østlandet fra 1990 til 2014. Det kan hende at denne økningen er et uttrykk for klimaendringer, ikke svinginger i vær, men det er ikke viktig akkurat her. Hovedsaken er at den er tydelig.
• Kornavlingene på Østlandet økte ikke i perioden 2009-2014. De var til dels dårlige.
• Nedbørsmengden i perioden 2009-2014 økte, til dels ganske mye.

Det at vi får økt nedbør ved økt temperatur er i tråd med klimamodellene. FIVH ser et årsak-virkningsforhold: Kornavlingen økte ikke selv om temperaturen økte, fordi den økte nedbøren ødela mer enn det den økte temperaturen kunne gitt i gevinst. FIVH skriver:

2010 var en relativt varm sommer på Østlandet med 0,8 grader over normalen. Nedbøren på Østlandet varierte fra normal nedbør til 75 prosent over normalen. Men kornavlingene ble bare litt over normalen. Mye regn i slutten av vekstsesongen og i innhøstingsperioden påvirket negativt og reduserte avlingspotensialet som lå i høy temperatur. [17] (side 16)

Landbruksekspertens innspill. Dette lover ikke godt for norsk landbruk. Jeg presenterte tallene for en venn som er bonde og aktiv landbrukspolitiker. Han svarte omtrent som følger. «Det stemmer at avlingene har vært ganske dårlige de siste årene, men det skyldes ikke bare nedbør. Når det gjelder dårlige gressavlinger skyldes det sentraliseringen i landbruket: langt færre bønder forvalter nå større landbruksarealer. Det gjør de ved hjelp av større og tyngre landbruksmaskiner, som komprimerer jorden for mye, og som gjør jordsmonnet mindre i stand til å takle den økte nedbøren. Store landbruksmaskiner er også et problem når det gjelder kornet, men her er også problemet det at bøndene de siste årene har vært for dårlig til å drenere jordene. Det er et stort etterslep i dreneringen, og det kommer av at landbruskminister Gunhild Øyangen, i 1991, kraftig reduserte prisen på korn, og heller ga kornbøndene et flat subsidie. Derved har kornbøndene verken sterke intensiver til å produsere mye, eller en økonomi til å satse på den type langsiktig tiltak som drenering er.» (sjekket forøvrig uttalelsen på nett, se her: Laveste kornavling på 37 år – gjør det noe da?)

Hmm, tenkte jeg, gikk tilbake til FVIH-rapporten, og sjekket referansen. Det tallet, «[17]» i sitatet over, bør jo vise til noe som beviser at det er en årsak-virkning mellom økt nedbør og mindre avlinger. Men det er det ikke. Det er bare en referanse til klimastatistikken til yr.no. Det er FIVH som konstruerer årsakssammenhengen, og referansen gir inntrykk av at de har belegg for sin påstand.

Så hvem har rett, FIVH som påstår at de lavere avlingene skyldes økt nedbør, eller bonden som mener det skyldes satsingen på stordrift og den sterke reduksjonen av kornprisen? Jeg har ikke det rette svaret, men det jeg ser er at rekken av årsaker og virkninger ikke går rett fra «økt nedbør» til «mindre avlinger». Den inkluderer også landbrukspolitikk og landbruskmaskiner, drenering og kornpriser – og sikkert også en rekke andre faktorer. FIVH lager imidlertid en enkel determinisme – en nødvendig årsakssammenheng. Det er en årsakssammenheng som leder dem til en svært pessimistisk konklusjon:

Det kan hende det er mulig, men det blir meget ressurskrevende å opprettholde landbrukets matproduksjon på dagens nivå i Norge, ved 2, 3 og 4 graders global oppvarming. (side 73)

Pessimismen («det går dårlig») deler en viktig egenskap med optimismen («det går bra»). De er begge deterministiske. Ta setningene «det går dårlig» og «det går bra», og så bytter du ut «det» med følgende formel «X vil sørge for at». X kan du erstatte med, «Skjebnen», «Kapitalismen», «Menneskets skaperkraft», «Klimaendringene» eller «Store Hvite Far».

Store Hvite Far vil sørge for at det går bra, er en optimistisk versjon. Klimandringene vil sørge for at det går dårlig, er FIVHs versjon. Saken er altså den at FVIH har angrepet problemstillingen «jordbruk i Norge» med en deterministisk holdning, og derved konstruert en pessimistisk kausalitet. Det er de selv som konstruerer denne kausaliteten, og det er verdt å merke seg at de skriver om utviklingen i norsk landbruk uten å referere til en eneste agronomisk publisering. De har ikke konsultert en eneste landbruksekspert, i hvert fall ikke en som de siterer.

En possibilistisk holdning er like ærlig når den ser mulige problemer, men ikke på jakt etter enkle, deterministiske kausaliteter (årsak-virking-forbindelser). Altså, vi har en utfordring: Landbruket i Norge er i ferd med å møte et klima hvor det både er varmere og våtere. Hvis verdenssamfunnet viser seg ganske handlekraftig, så klarer vi å stoppe den globale temperaturøkningen ved omtrent 2 graders stigning. Det kan bety opp mot 4 graders stigning i Finnmark, fordi temperaturendringene vil bli større langt nord og langt syd. Det kan også innebære flere klimaflyktninger, fordi områder rundt Middelhavet kan nesten ulevelig tørre. Hva kan vi da gjøre for virkelig å hente ut det potensialet for matproduksjon som det varmere og våtere klimaet her nord gir? Hvordan kan et Norge med 5 millioner mennesker – nei, med 10 millioner mennesker! – bli selvforsynt med mat?

Nye spørsmål. Med de potensielt gunstige klimatiske forholdene som Norge nå er på vei inn i, med desto grimmere utsikter i andre deler av verden, så bør vi kanskje ta et globalt ansvar for framtidens matproduksjon. Da må vi satse offensivt på landbrukspolitikken. Agronomer må få penger til å forske: Hvordan kan vi produsere mer mat i Norge? Trenger vi en ny, offensiv «strukturrasjonalisering» av jordbruket, på en måte som kanskje gir flere heller enn færre bønder? Trenger vi nye korntyper og nye landbruksmaskiner, som takler et «våtere og villere» klima? Hva gjør de i deler av England i dag – lurt såvel som dumt – hvor det nordiske klimaet er både våtere og varmene? Hvordan kan vi gjødsle mer uten å utarme jorda? … Hvordan kan vi resirkulere fosfor? … Hvordan kan vi lage kraftfor av tang og grantrær? Med en gang vi gir slipp på determinismen, og slutter å lete etter den, så åpner det seg et lass av spørsmål.

Jobbe mindre? Det er sant nok at hvis vi alle jobber mye mindre – og gjerne lever mye mer, men enkelt – så vil klimautslippene gå ned. Og det er på et vis fint å jobbe mindre og leve mer. Men jeg tror også at de to store utfordringene; hvordan redusere utslippene drastisk?, og hvordan tilpasse oss endringene?, har i seg et lass med muligheter, muligheter som fordrer handlekraft, initiativ, kreativitet og ny vekst. Spar meg for økonomenes snevre definisjon av økonomisk vekst, men jeg siterer gjerne Olga Marie Dahl, som på sin 105 år dag i 2011 sa noe om selve livet, til en avis for et par år siden, som nå henger på doveggen hjemme hos oss. Hun sa noe som også er viktig for klimasaken, en slags possibilistisk grunnsetning:

«Det viktigste er å holde seg i bevegelse og ikke sitte med foldede hender og være sur. Det er også viktig å være nysgjerrig og interessert i å lære.»

 

(Possibilime To følger om en uke eller to)