Jeg har skrevet om økomodernisme i Morgenbladet, nummer 47. Dere må kjøpe avisen for å lese hele essayet, men jeg har lagt ut avsnittet om Tyskland her, med lenker som dokumenterer tallene og påstandene.

Øystein Heggdal skrev dessuten en lignende kronikk i Klassekampen for noen dager siden. Både han og jeg sammenligner tysk og fransk energiproduksjon.

Tyskland: Energiwende

Når du kjører fra Travemünde til Berlin, kan du få inntrykk av at en grønn utopi har blitt til virkelighet. Du ser vindmøller i stort antall langs hele reisen. Etter 10-15 år med massiv bygging av sol- og vindkraft dekker disse energikildene nå 18 prosent av landets strømbehov. I snitt gjennom året 2014 hadde denne fornybare kraften en kapasitet på 9.6 gigawatt. Samtidig har landet begynt å avvikle sin kjernekraft, etter Fukushima-ulykken i 2011 i akselerert tempo.

I tillegg til sol og vindkraft produserer Tyskland også store mengde kraft fra biogass, som i hovedsak stammer fra mais og sukkerroer. 20 prosent av landets landbruksareal brukes nå til å produsere 8 prosent av landets elektriske strøm. Det gjør at omtrent 27 prosent av tysk elektrisitetsproduksjon er fornybar.

Det høres bra ut, men det er ikke gitt at de siste 73 prosentene blir like lett å legge om til fornybar energi, selv om solcellene blir mer effektive. Legger tyskerne til 12 prosent med biogass, så er de nede i 61 prosent ikke-fornybar, men da bruker de også halvparten av alt sitt landbruksareal til kraftproduksjon.

Flere tyske interesseorganisasjoner tviler dessuten på om biogassen i det hele tatt kan kalles «fornybar», fordi mais-energi-produksjonen er så intenst drevet. Det er til og med mulig at man kan binde mer karbon på de enorme arealene hvis man dyrker granskog der, de neste 150 årene, enn det man sparer i utslipp på å brenne mais i stedet for kull.

Sentrale tyske myndigheter vet imidlertid at de ikke kan nå langt nok med sol, vind og biogass. Så de bygger nye kullkraftanlegg. Bare i perioden 2011 – 2015 har de bygget ti nye kullkraftverk med en kontinuerlig kapasitet på til sammen 10,7 gigawatt (mer enn all sol og vindkraft). Denne utbyggingen var ikke en panikkreaksjon etter Fukushima-ulykken; de nye kullkraftverkene ble planlagt i perioden 2005-2008 (se denne rapporten, tabell 2, side 15).

Tyske CO2 utslipp sank fra 1990 til 2010, fordi landet stengte gamle, ineffektive kullkraftverk. De slipper nå ut omtrent 10 tonn CO2 i året per innbygger. De siste par årene er utslippene igjen stigende, på grunn av den nye kullkraften (For sammenligning 2012 med 2014, se disse to: 2012: theenergycollective.com 2014: euanmearns.com).

Tyskerne sliter. De misliker sterkt sine kullkraftverk, og vil legge ned flere av dem. Men samtidig har de nye kullkraftverkene en forventet levetid på ca 50 år. Energiwende setter nå Tyskland i en energipolitisk skvis. Som en funksjon av løftet om biogassens, solcellenes og vindmøllenes grønne bærekraft, og i frykt for atomkraften, altså som en funksjon av å følge miljøbevegelsens ønsker, setter Tyskland seg i en posisjon hvor de må bygge ny kullkraft, samtidig som enorme landområder bindes til energiproduksjon, i stedet for å tilbakeføres til skog eller brukes til matproduksjon. Det er denne skvisen økomodernistene misliker, og som gjør at de ser på tradisjonelt miljøvern som en del av problemet.